Irrelevanser

Dette bildet ramlet inn fra kone pones mobil for en liten halvtime siden. Siden jeg personlig har blikket så pass høyt hevet at jeg ikke enser trafikken, langt mindre skriften på fortauet, anser jeg budskapet myntet også på meg — om enn med motsatt fortegn eller.no.

Vi maser så mye om at orddelingsproblemene har tiltatt over de siste ti–tyve årene. Selv er jeg ikke så sikker. Eller hva tror De om særskrivningsfenomenet Jungel Jim her, for øvrig utgitt på SE-forlaget (i Stavanger, av alle steder) det året jeg ble født. Det begynner å bli en stund siden, det. Men veldig kjekk kar, Jungel-Jim, med rødt bånd rundt tropehjelm og matchende halstørkle. Den skal han ha. Så får De heller tilgi at jeg for anledningen bryter det sedvanlige sort/hvitt-mønsteret. Jungel-Jim fordrer gilde farger. Slik er det bare.

Neijassåskulleruhasettpåmakanagitt… Stor pusekatt, jo!

Vi har en temmelig hissig villvin på vestveggen utenfor stuevinduet, som min kone ga seg i kast med i ettermiddag — med den største iver, må jeg si. Resultatet ser De over: et knippe relativt passiv-aggressive baller eller bunter, om De vil. (les mer …)

Når man lever av å skrive, prøver man gjerne å gjøre seg litt flid med språket, om tiden tillater. Derfor kan De naturligvis forestille Dem ergrelsen ved å oppdage at “korrekturleserne” har konvertert ens målsettinger til målsetninger – eller når man i skrift forteller at folk ikke er så glad i å få ting trædd nedover hodene, kun for kort etter å erfare at det trykte ord tilslutt vil ha det til at de ikke vil ha dem tredd nedover hodene. (les mer …)

I forbindelse med tumultene som oppsto i kjølvannet av mitt forsøk på å roe gemyttene i en debatt borte på iNorden, som dels handlet om personforfølgelse — eller ikke (jeg avstår her fra å fastslå hva som var tilfellet), kom jeg, uten å ane konsekvensene, i skade for å muliggjøre kobling mellom en bloggers forskjellige pseydonymer – hvorav det ene, for alt hva jeg vet, var hennes egentlige navn. (les mer …)

Det var visst 1. mai i går. Jeg får det til å virke som om det er et faktum jeg brått ble vàr, noe som slett ikke stemmer, naturligvis. Men jeg pleier å la dagen få passere ubemerket. Det er i det hele tatt en litt pussig dag, syns jeg nok. Nå må jeg passe på at jeg ikke gjør meg misforstått, for jeg har ingen verdens ting imot 1. mai, den passer bare ikke meg – skjønt jeg slett ikke er blant dem som føler trang til å demonstrere sin forakt. Kanskje mest fordi forakten mangler. Jeg begriper den bare ikke. Dagen. (les mer …)

Nå har jeg virkelig stelt det ordentlig til for meg selv. Med denne artikkelen har jeg praktisk talt avskåret meg fra enhver retrettmulighet dersom jeg skulle bli forespurt om å snikmyrde Hu Jintao på vei ut av Folkets store hall en fredelig onsdagsettermiddag i april. (les mer …)

Full fart. Vill jakt på rene klær til liten pike, som aller helst vil ha på skjørt i barnehagen. Sånn.

“Har du spist opp maten din? Å fillern, matpakken!” (les mer …)

Liker dem fremdeles, jeg, hvilket forhåpentligvis* er mer enn “Grease“-diggerne kan si om sin 1978-fascinasjon. Når jeg tenker meg om, var det det året jeg begynte på videregående, og en gruppe tredjeklassinger underholdt oss nyankomne med en horribel “Grease”-medley. De var flinke, det er ikke det… (les mer …)

Herr redaktør. Det taes nu, fra stadig flere hold, til orde for at boycotte De 11te Olympiske Leke i Berlin til sommeren. Jeg vet ikke, om det foresvever dem hva for ubotelig skade en slik holdning volder for det internationale samarbeide. Har de dog helt og fuldstændig glemt at Weimar-republiken, for ikke mindre end tre år siden, spilte helt og holdent fallitt? (les mer …)