Som antydet i forrige post, er det med dette ugjenkallelig over og ut for denne bloggen, men det er all mulig grunn til fortsatt å fortvile: Svineriet fortsetter nemlig borte på Insignificances (på norsk). Velkommen skal De være – om De orker.

Den engelske versjonen av Irrelevanser har sett sin aller siste post, og er nå erstattet av Insignificances, omsider tilbake på eget domene. Også denne bloggen vil om kort tid bli avløst av en tilsvarende, slik at dette etter alle solemerker blir den nest siste posten som publiseres her. Bare nevner.

Jeg tøver fælt. Det er noe alle som leser denne bloggen vet. Det er nå engang slik at jeg har en jevnt over lattermild tilnærming til det aller meste, ute av stand, som jeg er, til å ta noe som helst aldeles på alvor – minst av alt våre kjære, kjære politikere, som jeg ikke ville ha vært en dag foruten.

Den usedvanlig analytiske, ofte hardtslående, men nesten alltid treffsikre bloggeren Knut Johannessen, han med politikkbloggen Vox Populi, De vet, gir stort sett daglig sitt besyv på dette og på hint. I dag skriver han blant annet følgende om vår uforlignelige justisminister:

[...] Knut Storberget mener alltid noe om alt. En dag uten å få kringkastet sine meninger og tanker forekommer nok meningsløse for den mannen…

Du får unne meg denne gleden, Knut. Hvert minste ord om min respekt for oven er ektefølt, men jeg håper du forstår hvorfor just den passusen fikk meg til å fnise stille for meg selv.

Nå er naturligvis navnebror Knut, med sete bak justisministerskrivebordet, i sin fulle rett til å ytre seg om både det ene og både det andre. En rett det foresvever meg at selv du vet å nyttiggjøre deg, med forholdsvis jevne mellomrom, skulle jeg mene.

Alt i beste mening, Knut. Vi sier og skriver av og til ting som burde få det til å rykke lekent i smilebåndene, også våre egne. Det gjør i alle fall jeg, som med dette har gleden av å ønske velkommen i klubben. Forutsatt at det rykker litt der borte hos deg også, naturligvis.

Hvem sa at jeg ikke kan begå irrelevanser – bare jeg vil det sterkt nok?

Ah! Tid for å benke seg foran TV-skjermen igjen – så får det heller stå sin prøve at det er på TVNorge. For klokken 22.50 i kveld er andre sesong i HBO-storsatsingen “Rome” (hvorfor heter den ikke simpelthen “Roma” på norsk?) igang. Dugelig såpe for oss med sans for tidlig europeisk sivilisasjon – med innlagte Hollywood-justeringer. Men først Il Postino på DVD, ryktes det. Oh, well…

De som kjenner meg, vil vite at jeg ikke har det bøss til overs for fotball, men Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas får meg til å tenke at fotballen, med sine hyppige trenerutskriftninger, kunne ha mye å lære næringslivet.

Nå skal det tilføyes at jeg er en forsåvidt fornøyd Telenor-kunde, som er like misfornøyd med Telenor som med fotballen – om enn ikke som kunde (huh?). Jon Fredrik Baksaas nevnes stadig som wonderboyen som bygde det kommersielle Telenor. Men var ikke det mon Tormod Hermansens verk, tuftet, riktig nok, på gamle skatte- og monopolpenger (av monopolet, ikke spillet, vel å merke)?

Når alt kommer til alt, er det våre penger, riktig nok frarøvet oss i privatiseringsprosessen, konsernet er bygget med.

Siste halvårs Grameen-skandaler bør foranledige trenerskifte i Telenor også, meg tykkes. De går for langt mindre i fotballen.

Jeg frykter at jeg har gjort meg skyld i en språklig blemme, som rett nok er usedvanlig utbredt, men likevel. Gjør man seg til talsmann for rettskrivningen, går det virkelig ikke an.

Jeg snakker naturligvis om overskriften i den forrige, som alltid, irrelevante bloggposten, som altså lyder “Svelger virkelig propaganda rått“. Som jeg selv er inne på i en kommentar, er det ett eller annet som skurrer her.

Spørsmålet jeg nå stiller meg, er:

• er det handlingen, å sluke eller svelge (noe rått) som omtales rå i begrepet eller
• snakker vi om at objektet som slukes/svelges er rått?

I det siste tilfellet snakker vi i så fall om hankjønnsordet “propaganda”, som aldri – aldri – må få bli rått. Ser De hvor jeg vil med dette?

Jeg er en egenrådig faen i de fleste spørsmål av språklig karakter, men her er jeg i villrede. Jeg heller nok mest mot at jeg her har begått en feil, o gru, men mottar gode innspill med takk.

Utbredte misforståelser

Mens jeg først er i gang, kunne jeg godt tenke meg å oppklare et par språklige misforståelser, som ser ut til å være mer utbredt enn hva godt er, ikke minst i våre akk så ufeilbarlige medier. Vi snakker ikke om feilstavelser her, men om riv ruskende feil anvendelse.

Å barke sammen: Nyhetssøk hos Sesam viser en forekomst på 3801 treff med det feilaktige “braket sammen” i norske nettaviser. Kjære journalistkolleger: Det heter “barket sammen”, som rett nok gir 4865 treff i Sesams nyhetssøk, men det lover jo ikke godt, dette.

Dragkamp: Vi gjør et forsøk her også. Feilaktige “drakamp” gir 791 nyhetstreff, mens korrekte “dragkamp” gir 7430. En betrakelig forbedring, med andre ord, men 791!?

Bramfri: Ikke så sjelden leser vi folk si og skrive “om jeg får være så bramfri” eller lignende. Utlagt: om jeg kan få være så djerv eller frekk å si eller gjøre ditt eller datt. Å gjøre nyhetssøk på “bramfri” i denne sammenhengen blir feil, simpelthen fordi ordet i mange tilfeller kan være korrekt brukt, selv om vi alle vet at det sjelden er tilfellet. La oss derfor konsultere Bokmålsordboka, som gir følgende definisjon:

bram|fri (av *bram) enkel, stillfarende, beskjeden en b- kvinne / adv: opptre b-tt

Det har seg slik, nemlig, at “bram”, som i brask og bram, stadig ifølge Bokmålsordboka, betyr:

bram subst (av bramme) støyende, overmodig oppførsel med brask og b- / uten b-

Følgelig: Mangler man denne kvaliteten (altså, dersom man er bramfri), er man alt annet enn overmodig.

Det var igrunn alt for i dag, men vi kan runde av med følgende nøtt:

Ville De si at et kvantesprang er stort eller lite? Det kunne i alle høver være interessant å lese hva pressen mener om saken. Tar jeg ikke mye feil, ville jeg i de fleste tilfellene ha foretrukket å lande på den motsatte slutningen av journalistenes.

Jeg beklager, men slik er det fatt, er jeg redd. La meg bare skyte inn at dette ikke er et korstog mot egen stand (slikt bedriver jeg helst i andre sammenhenger), men lærere og journalister er engang språklige forbilder. Dermed blir det til at vi snakker og skriver som dem, alle som en. Det er kanskje ikke et sjakktrekk.

Historien om Russlands statsminister Vladimir Putin, som angivelig reddet et helt TV-team da han skjøt en angripende sibirsk tiger med bedøvelsespil, gikk sin seiersgang i pressen i går (og, i noen grad, i dag). Den slags er vi naturligvis vant til fra russisk hold. Hvem husker ikke fjorårets macho-posering i bar overkropp, med bulende biceps og sixpack?

For å være helt oppriktig, er vi da så vant til slikt – også fra sovjettiden – at vi knappest hever et øyenbryn, langt mindre orker å skrive om det. Nå gjør jeg likevel det, ikke fordi det er oppsiktsvekkende at russerne bedriver propaganda, men fordi det åpenbart overrasker mediene.

Jøje oss…

Jeg kunne ha sverget på at avisene – og TV-stasjonene – som viderebrakte saken var innforstått med hva dette handlet om, men at de syns russernes åpenbare naivitet er litt fornøyelig likevel.

Nå er jeg ikke så sikker lenger. Det må nesten være lov å spørre hva slags folk avisene rekrutterer nå for tiden.

Hør bare hvilket uimotståelig tåkela virksomheten forslag gode herr Hongkong-Chan deler av sitt gode hjerte:

FRA: MR.Patrick K. W. Chan
(Administrerende direktør og
finansdirektør)
Hang Seng Bank Limited
83 Des Voeux Road, Central
Hong Kong SAR

For oppmerksomheten

Det er forståelig at du kan
bli litt redd fordi du ikke kjenner meg, men jeg har en lukrativ
forretning forslaget av gjensidig interesse å dele med deg. Jeg fikk
referanse i mitt søk etter noen som passer mine foreslåtte virksomheten
forholdet.

Jeg er Mr. Patrick KW Fra administrerende direktør og
finansdirektør i Hang Seng Bank Ltd Jeg har en tåkela virksomheten
forslag for deg. Jeg trenger deg til å hjelpe meg i gjennomføring av en
virksomhet prosjektet fra Hong Kong til landet. Det innebærer
overføring av en stor sum penger. Alt om denne transaksjonen skal være
lovlig gjøres uten vanskelighet. Vær forsøke å observere ytterste
skjønn i alle saker vedrørende dette problemet.

Når midlene har
blitt overført til kontoen din, skal vi dele i forhold til å være enige
med begge av oss.

Jeg foretrekker du når meg på min private e-
postadresse nedenfor

(anonymisert@yahoo.com.hk) og til slutt etter
at jeg skal gi deg mer informasjon om denne operasjonen.

Vær hvis
du ikke er interessert slette denne e-posten og ikke jakte på meg fordi
jeg setter min karriere og liv for min familie på spill med dette
arbeidet. Selv om ingenting ventured er ingenting vunnet.

Ditt
tidligst svar på dette brevet vil bli verdsatt.

Vennlig hilsen,

Mr. Patrick Chan

De kan si hva De vil, men den var vel litt søt, vel. Dette bare må jeg være med på. Heretter blir det et liv i sus og dus på Petterson, her avbildet nederst til venstre, i midten nederst til venstre, vel å merke (min nye venn Patrick oppe til høyre):

Det passerte en Renault Dauphine (over) i rundkjøringen borti her forleden, og jeg lot meg henføre igjen… Til dengang dazumal og sådant mere. Det er nemlig ikke til å komme forbi: Tross at jeg anser bilene en Satans vederstyggelse, kan jeg ikke hjelpe for min fascinasjon for design. Bildesign, industridesign, grafisk design… Design.

Et fag de virkelig behersket før om årene. Se på bilene av i dag. Det er ikke uten videre enkelt å skjelne dem fra hverandre, der de åpenbart følger en vedtatt formel – om en viss strømlinjeform, visse lyktfasonger… Vel, jeg er sikker på at De skjønner hva jeg mener. Ikke for det: Det hender, rett som det er, faktisk, at bilprodusentene gripes av nostalgi, med mer eller mindre vellykkede relanseringer til følge. En bølge som vel startet med VWs Beetle (vel, Boblen) på 90-tallet, relativt kort etterfulgt av BMWs(!) Mini. Og så har vi Fiats forholdsvis vellykkede forsøk på å vekke Fiat 500 til live igjen.

Men jevnt over må vi vel kunne hevde dagens bildesign et relativt traurig kapittel. En kort fotografisk kavalkade, derfor, av biler – helt ordinære hverdagsdoninger – slik de artet seg da jeg vokste opp. Kom ikke her og si at de manglet sjel, iallfall:

Her kunne vi ha gått gjennom så uendelig mange flere, men jeg antar at De skjønner hva jeg mener. Bilene over var hverdagskost, iallfall – regelen selveste. Nå skal det tilføyes at de naturligvis forurenset mer, hver for seg, men så var de da også færre. Langt færre. Og finere. Jeg har bevisst utelatt de virkelig utsøkte design-höjdarne, siden de tross alt ikke inngikk i det daglige bybildet, men du verden…

Kanskje er det slik at enhver generasjon betrakter egen oppvekst likedan: Uskyldig, uplettet, ren – og sin (voksne) samtid fullkomment overlegen. Jeg tror nok det. Likevel:

Peter Sellers som Doctor Strangelove! Sophia Loren! Ich bin ein Berliner! Vi på Saltkråkan! John Profumo og den hen-/forførende frøken Keeler! I have a dream! Ask not what your country…! Nikita Krustjov med skoen! Hvem bryr seg vel med bagateller som Vietnam? Ja, og den vidunderlig kolde krigen, som lykkeligvis er på vei tilbake (kanskje er det håp for oss lell?).

Joda, det var andre tider.

Hvorom alt og intet, vil jeg nok uansett hevde at dagens biler mangler sjel. De av oss som har slike (jeg er ubebilet selv), farter omkring i doninger det knappest er mulig å skille fra hverandre. Det går skrekkelig mange Audier på veiene her omkring for tiden, syns jeg nok. Hva skylder vi denne uniformeringstrangen?

Men dyre er de, og sikkert flotte – var de ikke så grenseløst uniforme.

Mye har forandret seg, i en tid der halve befolkningen holder seg med au pairer, hushjelper og innleide polakker til båtpussen.

Tro om det bare er bilene som har mistet sjelen?

Det har seg slik, ser De, at en av postene mine later til å være plukket opp av Sonitus selveste. Gammel link-policy tilsier dermed at Sonitus pent må hankes inn i bloggrullen igjen. Men jeg er vet ikke helt hva jeg føler om det.

For all del, Sonitus er gilde saker, så kom ikke her, men for en som utelukkende begår meningsløse plattheter, slik man har for vane her omkring, føles inklusjon i det gode selvskap sant å si en smule malplassert, syns jeg nok.

Nå skal det tilføyes at det er mer enn én grunn til bringe Sonitus til torgs. Oppmannen selv, gode, artikulerte og allestedsnærværende Hjorthens blogg fylte sine fire første her i går. At mannen er en hederskar, skulle være allmennkunnskap i de fleste hjem etter hvert, men jeg nevner det lell. Et oppkomme av lun humor, passende doser vidd – og bitende ironi, skulle det vise seg naudsynt. Rett nok er gratulasjoner alt behørig avlevert der de rettmessig hører hjemme, men jeg gjentar det så gjerne: Til lykke med anledningen, Hjorthis (meg og de evinnelige utropstegnene). Klokken er passert 15 dagen derpå, så jeg våger håpe at den verste fylleangsten har lagt seg ved disse leiter. Gratulerer nochmal, i alle fall.

Jubileet fikk meg for øvrig på andre tanker – om enn i samme lei. Det viser seg nemlig at jeg har bedrevet blogging selv i noen år. I seks og et halvt, ifølge Blogger. Nå skal det tilføyes at det har vært ytterst sporadisk, og de par første bloggene jeg holdt meg med er forlengst vandret heden. Slettet, eliminert og tilintetgjort. Sant å si husker jeg ikke hva de het, alle sammen, men én rant brått i hu: Say what, het den visst, og lot seg min santen spore i veibakmaskinen, men skriver seg nok ikke lengre tilbake enn 10. mai 2004. Alt før den tid: Gone. Husker ikke hva jeg skulle ha søkt etter, rett og slett, men det var nok hostet hos Blogspot. Like forbasket tror jeg nok Say what-bloggen skulle gi rikelig rom for nostalgiske øvelser – og et pent monn av gremmelser, vil jeg tro.

Jeg får heller huske å gratulere meg selv neste mars. Med syvårsdagen, selv om det blir litt feil. Vi snakker vidt forskjellige blogger, tross alt – om enn med konsekvent “redaksjonell linje”.