irrelevanser

En ideologisk selvangivelse

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 26. desember 2005

I det siste har det oppstått en serie tilfeller, der jeg til min forundring har blitt oppfattet som temmelig venstrevridd. Det burde muligens ikke forbause, eftersom Aftenpostens valgomat i høst ville ha det til at RV var mitt parti. Vel, bevare oss…

I ungdommen var man et temmelig politisk dyr, med den ene foten (presumptivt ikke den venstre) trygt plantet i høyreenden av partiskalaen, parallelt med tett involvering i det anarkistiske miljøet på venstresiden. Jeg har bestandig ført det hele på kontoen for medfødt dualisme (man er da fisk) og et tvisyn, som for øvrig har vært til stor hjelp i det journalistiske virket.

Tross det ungdommelige engasjementet i politikken, har jeg de siste 22 årene fristet tilværelsen som partipolitisk og ideologisk frifant – om enn med spredte sprekker, når trangen ble for stor. Til glede, informasjon og eventuell forlystelse, for de som mener det hersker tvil om mitt ideologiske ståsted, avleveres hermed følgende kronologiske selvangivelse:

I 1972 kastet den ti år gamle Petterson seg ut i EEC/EF-debatten, som lokal rævedilter for det bergenske lokallaget av Europabevegelsen. Fem år senere meldte jeg meg inn i Unge Høyre, der jeg så vidt jeg husker innehadde et styreverv i Fana Unge Høyre, men ble efter to år temmelig demotivert av det absolutte fraværet av ideologi og egentlig politisk aktivitet. Dessforuten var man av den klare oppfatning at Høyre, og dets ytterst lyseblå ungdomsparti, var i dvaskeste laget, for en som svermet for liberalisme og annen slags frihetlig tenkning.

Fullstendig villedet av tanken på Fremskrittspartiet som bærer av slike idealer, gikk veien i 1979 til Fremskrittspartiets Ungdom, der jeg, efter noen år i lokal- og fylkeslagsstyrene (i tillegg til kommunale verv) forvillet meg inn i sentralstyret. Alt mens jeg leflet med anarkosyndikalister på ytterste venstre fløy, nettopp i den overbevisning at også de forfektet individets interesser. Noen av oss forsøkte sågar å blåse liv i en bergensredaksjon av Gateavisa – med ytterst tvilsomt hell.

Tross flere års indre opposisjon (mot fordomsfulle og rasistiske elementer i partiet), ble oppholdet mitt aller lengste innen partipolitikken. Antagelig på grunn av den plikt som fulgte allehånde verv, ble det 1982 før det simpelthen ble altfor belastende å være forbundet med Frp. Endel år senere så vi da også hvordan det gikk liberalistene, på Bolkesjø (også kjent som Dolkesjø).

Efter dette skydde yours truly alt som luktet av partipolitikk i elleve sammenhengende år. Inntil det igjen brygget opp til EF-strid.

Ved Stortingsvalget i 1993 gjorde jeg noe som delvis fylte meg med vemmelse, idet jeg ga min stemme til Arbeiderpartiet, i den tro at moder Gro ville være best skikket til å lose nasjonen inn i den europeiske folden. Det endte med et brakvalg for Senterpartiet, som hensatte Deres hengivne til en nær katatonisk tilstand. Efter en måneds usammenhengende babling, meldte jeg meg inn i Europabevegelsen, men begikk også et forholdsvis oppsiktsvekkende trekk, idet jeg samtidig sluttet meg til Senterpartiet, med den begrunnelse at intet demokratisk parti kan tillate seg å være uten dissens i et så viktig spørsmål.

Et særdeles lite gjennemtenkt trekk, spør De meg, men det var moro å se forskrekkelsen, som stod å lese i mine partifellers ansikter da jeg troppet opp på partimøter med diskret EU-pin i jakkeslaget. Jeg tok initiativ til etablering av et Europabevegelsen-lokallag for Oslos sydligste bydeler (Nordstrand, Søndre Nordstrand, Ekeberg-Bekkelaget, Lambertseter og Østensjø, som de vel het på den tiden). Det ble et mildest talt sinnssvakt år, men du verden så morsomt. Desto hårdere føltes også fallet den 28. november 1994. Ny måneds paralyse.

Engasjementet i Europabevegelsen involverte naturlig nok omgang med partiene, og jammen meg presterte ikke Nordstrand Høyre å hanke Petterson tilbake til utgangspunktet, akkurat i tide til å yte en skjerv til lokalvalget i ’95. Valgvaken i Høyre Hus var en selsom tildragelse, og skal jeg nå først være oppriktig, syntes jeg nok at analysen av 1978 fortsatt så ut til å holde stikk. Det ble med andre ord med den valgkampen. For alt hva jeg vet, er jeg fortsatt Høyre-medlem. I alle fall har jeg ingen klar erindring av noen utmeldelse. Dessuten var jeg fortsatt så pass involvert i Europabevegelsen, at jeg det påfølgende året lot meg forlede til å akseptere ledervervet i Oslo fylkeslag. Men De vet hvordan det er: gi dem lillefingeren, og vink farvel til resten av lanken.

Siden har jeg forlystet meg som ideologisk fritenker. Til syvende og sist betyr ens politiske ståsted likevel fint lite. De som måtte tro at vår hverdag styres av demokratiske beslutninger, må gjerne få leve i villfarelsen. Dersom det utsagnet kom fra en demokrat, ville det nok være riktig å kalle det en mishagsytring, men jeg hører til dem som mener at vår hverdag er for viktig til at vi kan la politikerne og ”folket” fatte beslutninger som virker inn på den. Man er derfor ytterst tilfreds med at det er markedskreftene, ikke ”folkestyret”, som rår.

Uten at man dermed går av veien for en god diskusjon.

Det var det jeg hadde om den politiske sneen som falt i fjor. Klokere? Jeg trodde heller ikke det.

Reklamer

Kommentarer er skrudd av for En ideologisk selvangivelse

%d bloggers like this: