irrelevanser

Sprogteigen: Rock Bottom

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 26. desember 2005

Mikkes jul i Andeby er hinsides all tvil min to år gamle datters favoritt-DVD. I et av kapitlene er Donald den sentrale karakteren, men la meg komme til poenget. Vår gamle venn dummer seg ut i kjent stil, noe som avstedkommer denne beskyldningen fra Dolly:

Dette er et lavmål, selv for deg, Donald.

Jeg vet ikke hvorfor jeg bet meg merke i frasen. Kanskje fordi det lille avkommet trasker omkring og repeterer beskyldningen, blant mange flere. Under alle omstendigheter slo det meg at setningen, selv om dens sammensetning og syntaks er alminnelig, skurrer eftertrykkelig. For hva er det vel egentlig Dolly – og mange med henne – her sier?

Hvis vi kan fastslå at et lavmål estimeres i forhold til angjeldende person, altså at min verste prestasjon sannsynligvis ikke kan sidestilles med Albert Einsteins verste, er vi kommet et stykke på vei. Vi snakker altså utelukkende om mine lavmål.

Hvordan kan så et av mine lavmål være lavmål – selv for meg (as opposed to anybody else’s)?

Altså, jeg skjønner jo hvor Dolly vil. Med setningen antyder hun nok at Donald i det daglige begår lavmål på lavmål (noe som igjen setter substansen i forholdet deres i et spesielt lys), og at han med akkurat dette lavmålet overgår seg selv. Men setningen er og blir da like forbannet feil, er den ikke? Man har bare ett lavmål, men setningen ymter om en lavmåls-nivellering.

Det ville være utenomordentlig idiotisk av meg å bringe spørsmålet på banen, som kritikk av denne donaldsekvensen alene, men her snakker vi om en utbredt konstruksjon.

Eller… er dette simpelthen et lavmål? Selv for meg?

Reklamer
Tagged with:

6 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Saccarina said, on 27. desember 2005 at 1:52 am

    Jeg tror problemet ligger i at du ikke har tatt med i beregningen at så lenge det finnes et personlig lavmål for alle mennesker så vil det også finnes en generell lavmålskala. Vi kan sammenligne det med en hvilken som helst attributt. Hvis du sier til kona at hun er spesielt vakker i dag, så ligger det i uttalelsen en sammenligning med hvor vakker hun pleier å være. Men hvis det skal gi noen mening å snakke om vakker på en målestokk (og det gjør man når man sier at noen er spesielt vakker), så finnes det også en skala for vakker. Ordet vakker i seg selv er en sammenligning. Slik blir det med lavmål også.

    Min teori er derfor at Dolly refererer til den generelle lavmålsskalaen, og i dette tilfellet anklager Donald for å ha kommet nærmere det absolutte lavmål enn vanlig.

    Kan du være enig i det?

  2. Jarle Petterson said, on 27. desember 2005 at 10:31 am

    Jeg vet sannelig ikke, Saccarina. Det er fremdeles et eller annet som skurrer – i mine ører, i ethvert fall. Det verste er at jeg ikke riktig evner å formulere skurringens opphav heller, men la meg forsøke en gang til:

    I mine øyne (og ører, for så vidt) er et lavmål en absolutt. Absolutten må gjerne være midlertidig, all den tid lavmål tid om annen (skjønt ikke for ofte) må kunne forventes å overgås (eventuelt undergås).

    Dollys beskyldning mer enn antyder at lavmålene for Donalds vedkommende virkelig står i kø (utlagt: at han når nye dybder på tilnærmet daglig basis). Det er dette jeg ikke begriper. Er Donalds fornemmelse av hennes gjengjeldte hengivenhet dermed en illusjon – eller er det simpelthen Dolly, som mangler takt og forståelse for de sproglige nyanser?

    Konstruksjonen ”Dette er et lavmål, selv for deg, Donald” gir, logisk sett, ytterst liten mening, slik jeg ser det. Årsaken? Vel pokker, det er akkurat det jeg forsøker å formulere.

    Nei, jeg vender stadig tilbake til den forakt Dolly i setningen utviser overfor vår helt. I den antyder hun at ingen avgrunn er for dyp for vårt store forbillede, og at han i så måte bryter barrierer over forholdsvis lave sko.

    Jeg vil tro at det er den forakt påstanden impliserer, og i hvilken kontrast den står til en mannsalders villfarelse om parets gjensidige hengivenhet, som har satt meg ut av spill her.

    Uskylden er eftertrykkelig detronisert, og man ligger smadret tilbake med finknuste illusjoner. Et hårdt slag i den søte romjulstid, sier jeg Dem.

  3. Blåblogg said, on 27. desember 2005 at 1:32 pm

    Jeg tror Saccarina kan ha et vesentlig poeng med teorien om den generelle lavmålsskala, men jeg deler din frustrasjon Hr. Petterson, for det er fremdeles noe som ikke stemmer.

    Det fører meg til en teori om at Dolly er et av disse menneskene som mener at alt var bedre før, og alt blir verre for hver dag som går. Hun mener at alle, inkludert Donald, befinner seg i en nedadgående spiral, der de kjente lavmål hele tiden tangeres og undergås. Donald har altså sunket dypt, men det finnes intet som hindrer ham i å synke stadig dypere, og han befinner seg til en hver tid på et bunnivå eller lavmål.

    Slik jeg kjenner Dolly, nemlig som en svært usympatisk personlighet, vil jeg ikke bli overrasket om hun har et slikt verdensbilde.

    Men jeg innser at ei heller denne replikk i stor nok grad belyser sakens kjerne nemlig «selv for deg». Er det mulig at det er intet mindre enn dårlig norsk fra oversetterens side?

  4. Jarle Petterson said, on 27. desember 2005 at 1:57 pm

    Janei, fankern, Haakon (De aner ikke hvor enerverende det er å være på fornavn, og å være dis på en og samme tid), jeg blir ikke mye klok på det, jeg heller. Bevares, jeg er nesten viss på at Saccarina her er inne på noe, men det er, som De selv antyder, ett eller annet – jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det – som skjærer i ørene.

    Kan hende er det ganske enkelt som De indikerer, Disneys oversettere som har slumset, enda konsernet ellers praktiserer et temmelig strengt regime i andre henseender.

    Så kan man selvfølgelig argumentere for at det virkelig får være grenser for hang-ups, men lider man engang av en slags selvpålagt absens fra alt som virkelig er av betydning, avgrenses naturlig nok tilfanget på tilgjengelige emner. I så måte er andebyanernes innbyrdes lingvistikk tema godt som noe.

  5. Saccarina said, on 28. desember 2005 at 6:08 pm

    Jeg er enig med Blåblogg i mye her. Jeg kan ikke egentlig se at Dolly utviser noen vedvarende hengivenhet for Donald. Hun liker ham bare når han følger hennes oppskrift og gjør alt riktig, mens hun ellers er tilbøyelig til å falle for Antons sleske hell, og hun støtter ham aldri i hans mer uheldige eskapader (som riktignok er hele tiden). Hun er altså ustadig, og det ville kanskje ikke være usannsynlig at hun i dårlige øyeblikk sammenlignet Donald med det hun ser som øyeblikkets absolutte lavmål (jfr Blåbloggs kommentar om at de kjente lavmål hele tiden tangeres og undergås). Vi snakker altså om et dårlig forhold hvor Dolly kanskje har en personlighetsforstyrrelse. Kanskje er dette et spørsmål for psykiatrien heller enn grammatikken.

  6. Jarle Petterson said, on 29. desember 2005 at 9:26 am

    Du snakker meg om å få sine illusjoner eftertrykkelig smadret. Altså bevares, så sent som på nittitallet kom jeg, blant annet med Herreavdelingens hjelp, til erkjennelsen om De Ondes (utlagt: kvinnenes) grunnleggende svikefulle natur, men av grunner jeg finner det vanskelig å redegjøre for, har den godeste Dolly nærmest vært unntatt diagnosen. Ting taler for at hun har vært gjenstand for ukritisk, endog blind iDollysering.

    Takk, begge to. Takk, takk. For øyeblikket evner jeg ikke riktig å formulere sammenhengende eller begripelige tankerekker. For meget å absorbere på en og samme tid. Takk igjen. Dette fordrer stille bearbeidelse.


Kommentarer er stengt.

%d bloggere like this: