irrelevanser

Butikk som vanlig

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 29. desember 2005

Nå får det jammen meg holde. I en ukes tid eller så, har jeg tviholdt på et arkaisk riksmål (hvori oppttatt ord som ikke engang lenger fins i Riksmålsordlisten), mest for den gode og gamle dualismens skyld. Intet føles så godt som å forfekte liberale tanker på et konservativt språk. Omtrent som å kjøre en Jaguar som er dekorert med diskrete SV-stickers.

Men det er slitsomt. Det holder det, sa Gundersen, det klarer seg med det. Butikk som vanlig.

Reklamer

11 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Blåblogg said, on 29. desember 2005 at 10:33 am

    Jeg tar meg den frihet å legge inn en protest mot dette da jeg fant Deres språk meget lesverdig. Riksmålsordboken har blitt meget utvannet de senere år, og jeg håpet at De var den siste skanse.

  2. Saccarina said, on 29. desember 2005 at 5:44 pm

    Aha! Var det slik det var? Jeg må innrømme at jeg er litt lettet.

  3. Anonymous said, on 29. desember 2005 at 7:54 pm

    Artig! Det var da jeg leste din kommentar på en annen blogg jeg tok veien inn på sidene dine for første gang – av ren interesse over hva slags person det var som kunne skrive på denne måten. En ville vel ikke stusse om innlegget stod i avisa Vestkanten, men derimot på en blogg-side. Så makten ligger fortsatt også i den språklige innpakningen…

  4. Anonymous said, on 29. desember 2005 at 11:48 pm

    Konservativt språk og konservativt språk, Gundersen. Danskere enn danskene vil andre mene, og hvor lekkert er egentlig det? Og hva har det med konservativt å gjøre?

  5. Jarle Petterson said, on 30. desember 2005 at 10:28 am

    Blåblogg: Som De forstår, har kommentaren Deres gitt meg adskillige kvaler. Det fins så mange argumenter, både pro et contra. Det som er sikkert, er at riksmålets sorti har bidratt til den språklige forringelsen vi har sett, spesielt gjennom de siste 30 årene (røft regnet). Samtidig er det bare å se i øynene at skriftspråket (målform blir for voldsomt hva riksmålet angår) helt enkelt ikke lenger har forkjempere. En soloopptreden som våpendrager får meg først og fremst til å tenke på mannen fra La Mancha, bedre kjent som Don Quijote.

    Hadde riksmålet vært velsignet med flere forkjempere, kunne vi saktens ha gjort oss forhåpninger om at kampen førte noensteds, men slaget er vel tapt, tror De ikke? Men det er forsmedelig å se Riksmålsordboken desimert til en tilnærmet pamflett (derav tøvebetegnelsen ”Riksmålsordlisten”), og det skjærer i marg og ben når Aftenposten begår overskriften med tallordet ”sju”. Begge deler står som sørgelige eksempler på hvor fåfengt det er å kjempe imot, er jeg redd. Men du verden som det smerter å komme til erkjennelsen.

    Saccarina: Vel, som De forstår av svaret til Blåblogg oppi her, lå det i bunn og grunn mer enn en skarve fleip til grunn for stuntet, men et stunt var det. Og det betyr ingenlunde at jeg slutter å være dis med mennesker jeg ikke kjenner. Jeg overveier fremdeles om praksisen bør overføres på ”det ordentlige” liv, men har vent meg til en temmelig uformell omgangsform, som jeg nok syns fungerer. We shall see, som de så smukt uttrykker det utomskjærs, men jeg håper da virkelig at lettelsen vedvarer.

    Anonymous I: Makt, ja! Det kan jeg love Dem, men jeg er ikke så sikker på om målformen er like avgjørende for maktutøvelsen, som selve retorikken. Det vil si, i noe monn er den vel nettopp det. Hvormed menes: Akter man for eksempel å fremholde et politisk konservativt standpunkt, gjør man naturlig nok klokt i å fremme det på nynorsk eller et radikalt bokmål. Og vice-versa, naturligvis. Den som behersker alle målformer, vil dermed stå utenomordentlig godt rustet i en nær sagt hvilken som helst polemikk, tror jeg. Ellers er det vel ytterst få på den såkalte vestkanten (i en videre forstand enn avisen, altså) som praktiserer riksmål. I den grad de gjør det, fremstår det ofte så tilgjort at det påkaller lite annet enn overbærende smil. Ofte blant annet for den manglende evnen til å skille tidsadverbet ”nu” fra ”nå”, som til alle tider har vært lite annet enn et uttrykk for forbauselse, med mye mer (for eksempel er det ikke bare riktig, men helt nødvendig å si ”nå forholder det seg jo ikke slik…” på arkaisk riksmål). Tilgi ordgyteriet, Anonymous I. Når jeg først gir meg til å resonere, fører det fort et stykke ut på viddene.

    Anonymous II: Folk har en tendens til å trekke politikk inn i konservatismebegrepet, noe jeg i bunn og grunn aldri riktig har begrepet meg på. Selv legger jeg den egentlige definisjonen til grunn for bruk av ”konservativ”. Men jeg må gi Dem rett i én ting: Skal man først legge ordets egentlige definisjon til grunn, har det lite for seg å bruke det som var standard for to generasjoner siden som utgangspunkt. Den bestående språkpraksis har vært rådende i over 60 år. Rett nok var den radikal da den ble innledet, men som bestående representerer den alt hva vi per definisjon forbinder med konservatisme. Dermed blir det opprinnelig radikale konservativt. Som De muligens forstår, forbinder jeg intet politisk eller ideologisk derved. Hvor dansk riksmålet nå egentlig er, kan muligens fastslås gjennom å sammenligne denne teksten med denne. Ser De ikke forskjellen, kan jeg informere om at det ikke er grenser for hva som er oppnådd innen oftamologien de siste 50 årene.

    Tusen takk, alle fire, for inspirerende tilbakemeldinger – og en fortsatt god romjul til dere.

  6. Jarle Petterson said, on 30. desember 2005 at 10:33 am

    Uha. ”Resonere”!? Jeg er sikker på at det ikke er den eneste tastefeilen oppi lia her. Det gikk litt vel fort, dette. Se i nåde.

  7. Anonymous said, on 30. desember 2005 at 1:42 pm

    Det opprinnelige riksmålet var i utgangspunktet pære dansk, all den tid det norske skriftspråket var dødt og begravet med unionen. Grunnloven ble nedskrevet på dansk, og dansk ble fra da av kalt norsk riksmål.

    Jada, vi har byttet ut noen bokstaver og riksmålet er reformert etappevis og over tid. Men det er stadig slik at konservativt riksmål handler om å forsøke å¨bevare dansken.

    Jada, Anonymous den andre er dette, det er ikke min skyld at man ikke tillates å hete noe når man ikke har noe fint å linke til.

  8. HvaHunSa said, on 30. desember 2005 at 1:54 pm

    La det ikke være en hemmelighet:
    Jeg er en nesegrus beundrer av mennesker med ordene i sin makt.
    De som evner å lage symfonier med bokstaver, som danner luftige setninger og forunderlige avsnitt, ja de beundrer jeg.
    Jeg beunderer Henrik Wergeland for alle ordene han hadde i sitt vokabular, de var ikke få, jeg beundrer ham for å tørre å bruke de alle.
    Og jeg beundrer deg, for vidd, innsikt og bruk av sjeldne ord.

    Måtte det kommende året bli ett av dine aller beste til nå, ordwise og otherwise.

    Hun.

  9. Jarle Petterson said, on 30. desember 2005 at 4:24 pm

    Anonymous den tredje (var: Anonymous den andre): Tusen takk, først og fremst, for den fine innføringen i norsk unionshistorie. Som De helt korrekt bemerker, ble Grunnloven av 1814 nedtegnet på dansk. Noe som er enda mer fornøyelig, er at alle senere revisjoner og tilføyelser – selv i dag – må skrives på det samme, danske språket, som i visse tilfeller ikke engang lenger forefinnes i dansk rettskrivning.

    Riksmålet har for øvrig utviklet seg til noe ganske annet, som du også ganske korrekt påpeker. Men det kan være verdt å merke seg at skriftspråket ble etablert som en erstatning for det danske kansellispråket, og skilte seg distinkt fra det på alle mulige vis. At det hadde beholdt fenomener som ”nu”, ”efter”, ”chanse” og ”censur”, ugyldiggjør nå engang ikke det faktum at de nynorske ordene ”regn”, ”luft” og ”trompet” også fins på dansk, uten at det dermed gjør nynorsken dansk (liksom i tilfellet riksmål). Den norske varianten av vårt forholdsvis felles norrøne språk, var, liksom den danske varianten, engang forsvunnet. Forsøk på å rekonstruere den, forekommer meg en fullkomment bortkastet øvelse i nasjonal identitetsbygging.

    Dersom De for øvrig mener Dem i stand til å påvise et språk som er tilblitt uten påvirkning utenfra (her inkluderes urspråk i verdens fjerneste avkroker), har De vunnet min grenseløse og uendelige respekt. Selv om maorienes språk er influert av språk utenfra (i deres tilfelle primært polynesiske språksamfunn), ville jeg ikke nøle et øyelokk med å anse maorienes språk for deres eget. Liksom riksmålet altså er vårt.

    Er det noe heri De finner det naturlig å bestride?

    Ellers kan jeg glede Dem med at en ”kommentator-identitet” ingenlunde fordrer en blogg (eller annen hjemmeside). Gjør ett av to: Velg ”other” som identitet (utelat valgfri webadresse, om ønskelig) eller opprett en Blogger-konto, som ikke forutsetter at De faktisk oppretter en blogg. Lykke til!

    HvaHunSa: Å, De smigrer. Igjen; jeg er naturligvis ikke upåvirkelig av den slags. Tvert om sitter jeg her, struttende av egosmurt selvtillitt, men vet knapt hvor blikket skal festes. Slutt med det der, er De snill. Når det er sagt, er De bare så altfor vennlig. Dette siste enda et eksempel på vårt eget språks begrensninger. Britene sier det så meget bedre; You’re only too kind.

    Hvorom alt og ingenting, syns jeg virkelig språket vårt er en anelse slunkent, men mest fordi vi ikke bruker dets fulle potensial, og det syns jeg virkelig vi bør. Gjenoppliving av riksmålet kunne ha vært en god start.

    Ha en feiende flott nyttårshelg, alle som en!

  10. Saccarina said, on 30. desember 2005 at 8:38 pm

    Jeg tror sannelig du (unnskyld: De) har glemt de gode forsettene allerede. Jeg ser ikke store forskjellen på det som er skrevet som kommentarer her og det som er skrevet andre steder siste uke. Er det bare jeg som ikke oppfatter nyansene, eller har det blitt en refleks?

  11. Jarle Petterson said, on 31. desember 2005 at 6:17 am

    De får virkelig tilgi den gammelmodige omgangen med språket, Saccarina. Jeg antar det kan tilskrives noe av grunnholdningen jeg tilkjennega i denne posten (som De formodentlig alt har lest). Jeg må nok vedgå at forskjellen kan synes marginal, men den er der, i form av utelatelse av renspikkede riksmålsord (ja, De vet antakelig hvilke). Med unntak av noen forholdsvis rabiate riksmålsår i ungdommen, har jeg nok for det meste sverget til det moderate bokmålet, av Språkrådet (Språknytt nr 1/97) beskrevet omtrent slik:

    ”Dersom en konsekvent velger moderate ord- og bøyingsformer innafor den offisielle bokmålsrettskrivinga, vil en i svært få tilfeller komme i konflikt med den uoffisielle skriftnormalen som kalles riksmål. Denne normalen er oppstilt av Riksmålsforbundet, og Riksmålsordlisten (6. utg. 1994) gir opplysninger om hvordan de vanligste orda i skriftspråket blir stavet og bøyd innafor riksmålsnormalen. Tidligere var det stor avstand mellom offisielt bokmål og riksmål, men etter rettskrivingsreformen for bokmål i 1981 er det ikke mange riksmålsformer som ikke samtidig er tillatt i bokmål. Som eksempler kan nevnes verbformer som flyve og lave og substantivformer som arbeide og embede.”

    ”Ah, we have issuses, don’t we,” tenker De sikkert, og har etter alle solemerker rett. Kall meg gammeldags, en anakronisme og en selvhøytidelig fjott, og De er med stor grad av sannsynlighet inne på noe. Men riksmålsbruker er jeg nok ikke lenger. Per definisjon, i alle fall.


Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: