irrelevanser

Differendum.Blogg tar et hvileskjær

Posted in Blogging by Jarle Petterson on 25. januar 2006

Jeg er ikke avgått ved den berømmelige. Bare opptatt på annet hold. Derimot har jeg lest en og annen bloggpost hist og her, som det kunne ha vært interessant å kommentere, men det var altså dette med tiden. Arbeidet krever mye nu om dagen. For det første er jeg i ferd med å påbegynne et kundemagasin (vanligvis et mer eller mindre sammenhengende månedsprosjekt), men i tillegg befinner jeg meg i sluttfasen av et online-prosjekt jeg mistenker kan være av interesse for et større antall bloggende.

Mer om det siste som snarest. Håper jeg.

Reklamer

Uheldig ordvalg i tobakkskampanje

Posted in Helse, Medisin, Røyking, Tobakk by Jarle Petterson on 14. januar 2006

KOLS-kampanje

De færreste kan ha unngått å legge merke til Sosial- og helsedirektoratets pågående tobakkskampanje – eller KOLS-kampanjen, som jeg personlig kaller den.

Som De vet, er KOLS forkortelse for kronisk obstruktiv lungesykdom, en tilstand som lyder riktig farlig, men det forbauser meg at direktoratet velger å anvende betegnelsen.

I 1997 publiserte den danske legen Carl Brandt en artikkel i The Lancet, der han omtalte en uhyre interessant studie han og kollegene hadde gjennomført tidligere samme år. Studien avslørte at ordbruken er avgjørende for hvilke konsekvenser pasientene tar av diagnosen som stilles.

En uke etter diagnose hadde 57 prosent av pasientene som hadde mottatt diagnosen røykelunger, sluttet, mens kun 26 prosent av de som fikk diagnosen KOLS, gjorde det samme. Det var det store spriket i tallene som gav Brandt spalteplass i The Lancet, for dette var virkelig oppsiktsvekkende.

Spriket ble i ettertid forklart med at KOLS lyder som en tilstand det er lite pasienten selv kan foreta seg noe med, mens røykelunger utvilsomt er selvforskyldt, og et forhold pasienten selv kan rette opp.

Nå skal jeg ikke sitte her og være en belærende fjott, for poenget er Sosial- og helsedirektoratets omgang med begrepene. Direktoratet kunne hatt en del å lære av Brandts studie.

For øvrig vil jeg gjerne tilføye følgende, om Saccarina tilgir min lemfeldige omgang med fremmedlandsk:

Fumez moins, fumez mieux. Fumez la pipe.

Jacques Tati

Er genitivs-s’en død?

Posted in Språk by Jarle Petterson on 13. januar 2006

Det er en ting som har forbauset meg storlig over de siste ti årene: bortfallet av genitivs-s i allmennhetens (i motsetning til ”allmennheten sin”) dagligtale. Jeg klandrer TV 2s (i motsetning til ”TV 2 sin”) vær-Siri. Egentlig er det ikke grenser for damens (i motsetning til ”damen sin”) uheldige innvirkning på språket. En annen ting jeg gir henne ansvar for, er utbredelsen av ordet ”så”, som skytes inn alle mulige steder. Eksempel:

”På fredag ettermiddag venter vi…” og så videre. Og Folket følger lojalt opp. Jeg håper noen vil gjøre seg umaken å forklare meg hvilken hensikt ”så” tjener i alle mulige sammenhenger.

Nettstedet Absentia, som åpenbart befatter seg med arbeidsmiljøspørsmål og lignende, byr i dag på denne overskriften:

Ansatte sine rettigheter i en fusjon

Jeg var både trett og både groggy da jeg leste den i dag tidlig, og gned meg adskillige ganger i øynene før det demret for meg at det aktuelle selskapet ikke ansatte rettighetene sine, hva nå det skulle tjene til, men at artikkelen handlet om de ansattes rettigheter.

Selv på nynorsk opereres det i flere sammenhenger med genitivs-s. Nå må det bli slutt på dette tøvet, alle mann alle.

Jagland på sykkeltur

Posted in Etikk, Politikk by Jarle Petterson on 12. januar 2006

Det er ikke ofte Siv Jensen og jeg er på bølgelengde, men det tror jeg min santen vi er denne gangen.

– Stortingspresident Thorbjørn Jagland burde aldri takket ja til å være styreleder ved Bondeviks fredssenter,

fortalte hun radiostasjonen P4 her forleden, og det må man nå i rettferdighetens navn gi henne rett i.

Stortingspresident-rollen skal være ubesmittet, uantastelig og uhildet i enhver sammenheng. Det er den ikke lenger – med mindre Thobben trekker seg fra ett av vervene (hvilket, syns jeg skal få være opp til ham).

Transparency, min rumpe…

Kommentarer er skrudd av for Jagland på sykkeltur

Om link-policy og menneskets skrøpelighet

Posted in Blogging by Jarle Petterson on 11. januar 2006

Jeg begriper ikke hva som holder på å skje her, men en interessant utvikling, det er det. Jeg tror jeg en gang i fjor (formodentlig da jeg sveivet bloggen i gang) gjorde det klart at jeg hverken hadde ork til eller intensjoner om å linke til andre blogger. Det lå ingen kvalitative bedømmelser av bloggeland til grunn, bare en bekvemmelighetsvurdering.

Men én ting har jeg altså bestemt meg for: idet folk gir seg til å peke hit, er en returlink det minste jeg kan kvittere med.

Selv om jeg, i all min nonchalanse, har gitt uttrykk for at det er meg uvedkommende om folk leser det jeg skriver eller ei, må jeg likevel – og noe beskjemmet – vedgå at det granngivelig er hyggelig å få bevis for at det man begår verdsettes. Jeg tror sant å si vi er temmelig enkelt konstruert på den måten, ofre for menneskelige svakheter, som vi er. I den forbindelse er det en fornøyelse å kunne bringe følgende avsløring til torgs:

Jeg er et menneske. Bevares visst, som regel sliter jeg med å akseptere just den erkjennelsen, men den er vel ikke til å komme fra. Alle tegn tyder på at det er hold i den: foreldrene mine er mennesker, og nå verserer det jammen meg rykter om at min kone også er et, barna likeså.

Logisk deduksjon lar seg bare ikke unnslå: Det er overveiende sannsynlighet for at også jeg er et, noe som altså forklarer at jeg ligger under for flatterte fornemmelser, ledsaget av sporadisk flatulens (statistikk vil for øvrig ha det til at gjennomsnittsmennesket hengir seg til den slags om lag 30 ganger i døgnet – hørt slikt?).

Nok av det. Summen av summarum og sådant mere er i alle fall at jeg er både smigret og både takknemlig. Men aktiv linking i hytt og pinevær vet jeg nå likevel ikke om jeg orker. We shall see. Hvilket minner om at jeg virkelig ikke skulle blogge så mye på norsk lenger. Det ligger en jomfruelig engelskblogg og venter, rede til å fylles med pettersonsk skoleengelsk om sedvanlige trivialiteter.

Tasta la vista, børn. Il faut travaille travailler (ifølge Saccarina).

Smaken av egen medisin

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 10. januar 2006

De av oss som kjenner en syrlig bemerkning når vi ser en, og som vet å sette pris på dem, kan ikke la være å frydes over Lars-Jacob Kroghs indignasjon over at kvinner innrømmes medlemskap i rotaryklubben hans. Som Saccarina her skriver, skal tildragelsen ha avstedkommet følgende utblåsning fra selvsamme Krogh:

Jeg ser jo hvilken vei vinden blåser. Herreklubbene står for fall. Og når så galt skal være, vil jeg heller benytte anledningen til å se mer til familien.

Nå er ikke Krogh den eneste som lar seg indignere. Som kommentarene til Saccarinas bloggpost indikerer, har utsagnet fått inntil flere medbloggere til å se rødt. Huff da, vil De kanskje si, og muligens med rette.

Selv tar jeg nå egentlig ikke så tungt på det. Herreklubbene må gjerne få bestå for min del, som rene herreforetak også. For gudene skal vite at det de senere år har vokst frem en underskog av deres kvinnelige motstykker. Over det ganske land popper det opp små nettverk av unge og fremadstormende executives av hunnkjønnet, hvis sølle hensikt de facto er å fremme egne karrierer og interesser.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at også dét er det bakenforliggende motivet for networking i såkalte herreklubber. Det er bare ikke så direkte uttalt som hos de kvinnelige motstykkene. Litt mer underforstått, altså, og kanskje er nettopp det bakgrunnen for indignasjonen vi ser hos herreklubbenes innbitte motstandere?

Jeg deltok for ikke så lenge siden i et møte, der en karriereklatrende kvinneleder i optimismens rus hevdet at næringslivet de senere år er blitt kraftig femininisert. Pettersons første, og så avgjort tause, innskytelse var at vi kanskje just deri finner årsaken til forråelsen vi i samme tidsrom har sett i næringslivet. Nok av det.

Husker De denne?

Vi är många, vi är hälften
Av alla människor i stan
Av alla här i landet
Vi är många, vi är hälften
Hälften av alla som finns
Är kvinns

Men om vi bara är en och en i våra hemmaceller
Då är vi inte många, och inte starka heller
Ty om vi gömmer bort oss i varsin liten egen cell
Då kan vi inget göra, och snart nog är det kväll

Vi är många, vi är hälften…

Men om vi stiger ut och känner efter hur det känns
Att vara väldigt många som har det likadant
Då verkar det mycket bättre, då känns det nästan
som ett
hopp
Att nånting går att ändra på, att man faktiskt kan säga
STOPP!

Vi är många, vi är hälften…

De av oss som er oppfostret på den, og på et vell av slåtter i samme gate, finner vel egentlig motsatsen temmelig befriende, når vi en sjelden gang slumper til å snuble over den.

Skal jeg være helt oppriktig, tror jeg ganske enkelt at vi har fått nok nå, men bevare meg vel, vi går da ikke rundt og ergrer oss. Mitt ståsted er den mildt forbausedes og observerendes. Og skulle noen forledes til å anse meg sjåvinistisk av den grunn, kan jeg forsikre at man tar mer enn sin foreskrevne andel av de hjemlige syslene historien tradisjonelt har forbeholdt husmødrene.

Avslutningen er moderert, uten dermed å ugyldiggjøre den opprinnelige.

Om ytelser og motytelser – Eller: Det som går rundt, kommer rundt

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 9. januar 2006

Tre bloggere der ute har gjort meg den ubegripelige ære å peke til mitt unnselige hjørne av den norske bloggedammen; Anders, HvaHunSa og Hjorthen. Alle tre fortjener dermed sin selvsagte og fremtredende plass i høyrestolpen uti her, ledsaget av min ydmyke takknemlighet. Kort om de tre:

Ich bin Anders heter bloggen til en ung hippiepunker og et rasende blomsterbarn, som deler fornavn med min eldste sønn. En kvalifikasjon i seg selv, naturligvis, men like fullt en ung herremann jeg syns det er en glede å belinke. Synd bare, at det later til å være en stund siden han delte sine tanker med de blogglesende horder. På den annen side har jeg ingen problemer med å forstå de som kaster bloggingen på båten, til fordel for mer meningsfylte sysler. Pekeren blir stående lell. Man vet jo aldri…

Kle Meg Naken, sier HvaHunSa. Hun heter nok ikke så, men det er alt hvad jeg for Tiden ved Om Smørrebrød og Kjærlighed, som salig Johan Herman Wessel sikkert ville ha uttrykt det. Det handler dessuten en hel del om kjærleik og slikt noe der borte hos henne. Hun er forresten ikke så rent lite lyrisk utrustet selv, den gode HvaHunSa, noe som til fulle kommer til uttrykk i hennes vidløftige beretninger om dette og hint, skjønt mest det siste.

Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på er den fyndige benevnelsen på bloggen tilhørende en viss floring (heter det så?) ved navn Arne Hjorth Johansen. Skal man dømme etter hans mange beretninger, hvorav noen fra ungdommen, er han tilflyttet Florø, hos Hjorthen ofte omtalt som Høljeby. Hjorthefar, som bloggerne så kjærlig ofte titulerer ham, ble dessforuten kåret til beste norske blogg i kategorien Åpen Klasse hos Dagbladet før jul, i knivskarp konkurranse med et halsende kobbel medbloggere.

Jeg har gjort det til en vane å besøke samtlige tre med jevne mellomrom. Men De bør nok overveie en liten frekvensøkning, Anders. Det mener jeg virkelig.

Vi er nok fortsatt en fiskernasjon

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 5. januar 2006

Så er det endelig kvantifisert. En undersøkelse Kunnskapsdepartementet har fått utført blant vitenskapelige medarbeidere ved norske høyskoler og universiteter, viser nemlig at hele 60 prosent av dem mener at ”Norge er et samfunn med sterke innslag av antiintellektualisme” (kun 2,6 prosent av respondentene sa seg sterkt uenig i påstanden).

Hele 46,8 prosent av de spurte mener at akademiske yrker ikke nyter høy anseelse her til lands. Til avisen Vårt Land sier Janne Haaland Matlary dette om forakten for boklig lærdom (selv sogner hun vel strengt tatt til menigheten som nærer forakt for alle uten utdannelse, ved nærmere ettertanke):

– 1,7 millioner leser Se og Hør, et totalt antiintellektuelt medium. Tabloidene er et hakk høyere opp, men Norge har færre seriøse avisalternativer enn våre naboer. Med massemedienes eierstruktur og markedstilpasning forsvinner det saklige i det konflikt- og personfokuserte.

Her skal tilføyes at vi vel strengt tatt ikke har ”seriøse” aviser overhodet, men det er en annen skål.

Siden jeg ikke riktig vet hvordan det ligger an i det øvrige Europa, skal jeg ikke ha sagt om dette er så forbasket unikt for Norge, men mavefølelsen sier meg at det er noe her…

Let me say just this

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 5. januar 2006

Finally, in conclusion, let me say just this (allegedly uttered by the late Peter Sellers on some occasion – in the part as Doctor Strangelove, peut-être?). All the same, I’ve drawn a few conclusions of my own. One being that Differendum.Blogg’s existence won’t reach its terminus on account of my newest blog’s (en anglais) genesis. Furthermore, I’ve decided to give it a go with WordPress, an excellent CMS platform, apparently – you really should try.

Alas, I’m here to stay, obviously, albeit on a somewhat infrequent basis, which is also why entries henceforth resume their usual form – in Norwegian. As for the fractions of French, I blame that on the omnipresent ghost of Jacques Tati, whose portrait one’s confused with that of oneself for quite some time.

Let the Norsking (by some considered Danish, would you believe) begin.

Linguistic Indecision

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 1. januar 2006

Oh, the agony. I’ve been slightly indecisive of late, in the linguistic department, that is. First off, the blog’s been kept in two slightly different nuances of Norwegian for the last week or so. And then… Well, I used to blog in English, prior to reventuring into the native tongue last year. The initial notion being that our domestic “blogosphere” (note to self: come up with a better designation) is too minuscule to even consider. Somehow the idea changed a tad about a year ago or so – probably due to the immense attention to internal blogging at the time. How very foolish of me.

Anyway, the blog as you’ve come to know it (or maybe not) came to be last May, following a six-month sabbatical, and I’ve kept at it for yet another six months, only to prove my early impression right. During this second half of the year that’s gone, I’ve come to realise that the interior blogging crowd comprises a mere handful or so. Please get me right here; this is not to say that they’re all sub-par. Au contraire, quite a few of them have offered food for thoughts, marvel and inciting ideas, as well as hints of amusement.

Be that as it may. I’ve kept tabs on blogs for the better of the millennium (it sounds longer presented that way), and must admit that I’m going to have to look beyond the boundaries of the border in order to fully take in what’s really going on out there. The ideal approach would be taking up English blogging once more. Whether or not that involves a total discontinuation of this blog, I really haven’t taken into the fullest consideration. I’m not likely to be influenced into one decision or the other, so please: Don’t.

Just thought I’d let you know. Meanwhile, I’m found right here: somewhere in-between decisions.