Video drepte radiostjernen, Facebook tok resten

Foto: PhotoDisc

Da jeg første gang ble vàr Facebook, i fjor en gang, tror jeg, avfeide jeg fenomenet som enda en parallell til MySpace, Youtube, Flickr og resten av det sosialiserende kostebinderiet, med hjertesukket ”la dem nå holde på”. Men så snublet jeg over en sak, som var av en viss interesse for Depesjer.no: Vestkantungdom i Oslo bak antisamisk organisasjon (4. april 2007). Jeg ville vite mer, og behøvde dessuten en illustrasjon fra den infamøse Facebook-gruppen, noe som vanskelig lot seg gjøre uten først å registrere meg selvsamme sted. Og hva gjør man vel ikke for den gode sak?

Jeg forsynte meg med det jeg behøvde, og tenkte ikke mer over saken. Det lakket og led, for den store Facebook-hypen hadde ennå ikke meldt sin ankomst. Men det var bare frem til mediene for øvrig begynte å fatte interesse. Og hvilken interesse!

Om ikke lenge begynte jeg, som overhodet ikke hadde interesse for sosiale nettverk (for å være ærlig, er det mange år siden et snev av social network fatigue så smått hadde sluppet taket), å motta invitasjon om å bli venn med både den ene og både den andre, og jeg er, dypest sett, tror jeg, ingen uhøflig mann. Jeg sto med andre ord overfor to valg: å melde meg ut av svineriet, og dermed fremstå som et asosialt utskudd, som anser seg hevet over bermen eller å akseptere invitasjonene.

Her skjønner jeg at en presisering er på sin plass. Det er nemlig ikke bekjentskapene per se jeg skyr, ser De. Tvert om. Min vegring var knyttet til mediet, til kanalen selveste. Skulle jeg frekventere sosiale nettverk, som en kvisebefengt fjortenåring? Oppriktig talt, jeg er en mann som hvilket øyeblikk som helst kan risikere å bli bestefar, om podene, Gud forby, skulle bestemme seg for å la all fornuft fare.

Hvorom alt og intet, ramlet invitasjonene inn. Det ble etablert en gruppe for Depesjer, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg min santen etablert et par grupper selv, for gamle kolleger og desslike. Så er man atter fanget.

Til mitt skarve forsvar må det tilføyes at jeg ikke hører blant dem som henger på Facebook. En sporadisk titt dann og vann får sannelig holde.

Men nå var det ikke dette jeg skulle skrive om. Nei, nei, nei: Den verdensomspennende veven og veien videre, dét var mitt primære anliggende da denne posten ble påbegynt (noe jeg i og for seg også tror overskriften bærer bud om).

Det har seg slik, nemlig, at Facebooks hysteriske inntreden i vår kollektive bevissthet har gjort dype innhugg i den forrige hypen; det norske bloggsamfunnet. Alt i mai begynte de første tendensene å gjøre seg gjeldende. Bloggpostene ble sjeldnere og sjeldnere, først og fremst på bekostning av intetsigende chitter-chatter, takk og lov, men også de mer engasjerte, samfunnsorienterte bloggene avtok i hyppighet.

Det skulle fort vise seg at allehånde grupper, mange av dem med rikelig substans og plenty av anledning til interaksjon, poppet opp borti ansiktsboken. Før vi visste ordet av det, var bloggene, som i utgangspunktet var et forsvinnende lite samfunn, desimert til en obskur kult, erstattet av fenomenet miniblogging. Selv et av de sentrale knutepunktene for norske bloggere, Sonitus, la inn årene (skjønt en avlegger visstnok er i kjømda).

Kanskje er det like bra at den ene hypen erstatter den andre? Jeg tror det. Om ikke lenge ser vi faneflukt også fra Facebook. Det er en evig runddans dette, ser De. Web 2.0 er alt i ferd med å erstattes av 3.0. Nye sosiale arenaer, der brukerne, sammen med etablerte mediekanaler, for en stor del legger premissene for innhold, kommer til å sprette opp så fort at vi neppe evner å henge helt med.

Det ender nok med en ikke-proprietær plattform, der kommunikasjonen foregår uavhengig av leverandører som Facebook og MySpace. Tilbake til nittitallets hjemmesider, kanskje, men med widgets, applets, Ajax, Omo, feeds og interaksjon på kryss og tvers? Kanskje.

Kongen er død, leve Kongen, med andre ord, hvem Kongen vel mon være. Content is king, sa vi midt på nittitallet. Mot slutten av samme decennium hadde traffic inntatt tronen. Så var det visst content igjen.

Nu er jeg ikke lenger så sikker.