irrelevanser

Firmanavn avgjørende for troverdigheten

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 15. november 2007

Noen ganger kan det lønne seg for etablerere å velge firmanavn med omhu. Fortrinnsvis skal navnet naturligvis reflektere firmaets virksomhet, men må samtidig være kort, fyndig og av en slik befatning at det lett inngår i en grafisk setting.

Det skader heller ikke om det egner seg godt i markedsføringen, kanskje i sammenheng med et slagord. På dette området har enkelte internasjonale virksomheter vært flinkere enn andre. Til de grader flinke, faktisk, at ingen ville drømme om å beskylde dem for å fare med løgn når de hevder at de tilbyr financial planning from A to Z.

Ingen har alt det, men du slipper beskyldninger om jug og juks og fanteri om du heter

Alright, so we may not offer financial planning from A to Z.

Then again…

Advertisements

Comments Off on Firmanavn avgjørende for troverdigheten

Avdeling for tåpelige forretningsideer

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 1. september 2007


Det bare slo meg, da jeg var hos tannlegen i går. Hvorfor er det ingen som har prøvd å profittere på å selge Tannlegeforeningen buttons lydende Is it safe?

Om noen skulle føle seg kallet; vær min gjest.

Comments Off on Avdeling for tåpelige forretningsideer

Video drepte radiostjernen, Facebook tok resten

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 21. juli 2007


Foto: PhotoDisc

Da jeg første gang ble vàr Facebook, i fjor en gang, tror jeg, avfeide jeg fenomenet som enda en parallell til MySpace, Youtube, Flickr og resten av det sosialiserende kostebinderiet, med hjertesukket ”la dem nå holde på”. Men så snublet jeg over en sak, som var av en viss interesse for Depesjer.no: Vestkantungdom i Oslo bak antisamisk organisasjon (4. april 2007). Jeg ville vite mer, og behøvde dessuten en illustrasjon fra den infamøse Facebook-gruppen, noe som vanskelig lot seg gjøre uten først å registrere meg selvsamme sted. Og hva gjør man vel ikke for den gode sak?

Jeg forsynte meg med det jeg behøvde, og tenkte ikke mer over saken. Det lakket og led, for den store Facebook-hypen hadde ennå ikke meldt sin ankomst. Men det var bare frem til mediene for øvrig begynte å fatte interesse. Og hvilken interesse!

Om ikke lenge begynte jeg, som overhodet ikke hadde interesse for sosiale nettverk (for å være ærlig, er det mange år siden et snev av social network fatigue så smått hadde sluppet taket), å motta invitasjon om å bli venn med både den ene og både den andre, og jeg er, dypest sett, tror jeg, ingen uhøflig mann. Jeg sto med andre ord overfor to valg: å melde meg ut av svineriet, og dermed fremstå som et asosialt utskudd, som anser seg hevet over bermen eller å akseptere invitasjonene.

Her skjønner jeg at en presisering er på sin plass. Det er nemlig ikke bekjentskapene per se jeg skyr, ser De. Tvert om. Min vegring var knyttet til mediet, til kanalen selveste. Skulle jeg frekventere sosiale nettverk, som en kvisebefengt fjortenåring? Oppriktig talt, jeg er en mann som hvilket øyeblikk som helst kan risikere å bli bestefar, om podene, Gud forby, skulle bestemme seg for å la all fornuft fare.

Hvorom alt og intet, ramlet invitasjonene inn. Det ble etablert en gruppe for Depesjer, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg min santen etablert et par grupper selv, for gamle kolleger og desslike. Så er man atter fanget.

Til mitt skarve forsvar må det tilføyes at jeg ikke hører blant dem som henger på Facebook. En sporadisk titt dann og vann får sannelig holde.

Men nå var det ikke dette jeg skulle skrive om. Nei, nei, nei: Den verdensomspennende veven og veien videre, dét var mitt primære anliggende da denne posten ble påbegynt (noe jeg i og for seg også tror overskriften bærer bud om).

Det har seg slik, nemlig, at Facebooks hysteriske inntreden i vår kollektive bevissthet har gjort dype innhugg i den forrige hypen; det norske bloggsamfunnet. Alt i mai begynte de første tendensene å gjøre seg gjeldende. Bloggpostene ble sjeldnere og sjeldnere, først og fremst på bekostning av intetsigende chitter-chatter, takk og lov, men også de mer engasjerte, samfunnsorienterte bloggene avtok i hyppighet.

Det skulle fort vise seg at allehånde grupper, mange av dem med rikelig substans og plenty av anledning til interaksjon, poppet opp borti ansiktsboken. Før vi visste ordet av det, var bloggene, som i utgangspunktet var et forsvinnende lite samfunn, desimert til en obskur kult, erstattet av fenomenet miniblogging. Selv et av de sentrale knutepunktene for norske bloggere, Sonitus, la inn årene (skjønt en avlegger visstnok er i kjømda).

Kanskje er det like bra at den ene hypen erstatter den andre? Jeg tror det. Om ikke lenge ser vi faneflukt også fra Facebook. Det er en evig runddans dette, ser De. Web 2.0 er alt i ferd med å erstattes av 3.0. Nye sosiale arenaer, der brukerne, sammen med etablerte mediekanaler, for en stor del legger premissene for innhold, kommer til å sprette opp så fort at vi neppe evner å henge helt med.

Det ender nok med en ikke-proprietær plattform, der kommunikasjonen foregår uavhengig av leverandører som Facebook og MySpace. Tilbake til nittitallets hjemmesider, kanskje, men med widgets, applets, Ajax, Omo, feeds og interaksjon på kryss og tvers? Kanskje.

Kongen er død, leve Kongen, med andre ord, hvem Kongen vel mon være. Content is king, sa vi midt på nittitallet. Mot slutten av samme decennium hadde traffic inntatt tronen. Så var det visst content igjen.

Nu er jeg ikke lenger så sikker.

Pipepåske opp i røyk

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 7. april 2007

Jeg er i ferd med å begå en bloggpost som etter alle solemerker vil drive Hansen på balkongen ut av sitt gode skinn, men jeg er villig til å ta mine sjanser.

Helt siden ungdommen av har jeg vært en svoren, men altfor sporadisk, piperøker. Det har nok sitt utspring i sommer- og lørdagsjobbing hos M. Sørensen i Bergen på begynnelsen av åttitallet (det forklarer også den piperøkende Jacques Tati i høyrestolpen her). En butikk som forlengst er henfallen til salg av både aviser og pastiller, er jeg redd, med tilsvarende forfall i det tabacale utvalget, dessverre – som på markedet ellers.

Det fikk jeg smertelig erfare da jeg bega meg innom det jeg trodde var Frøshaug ved Nationaltheatret. Nå heter de visst Cigarmakeriet eller noe langs de linjene (et navn som oser historieløyse, spør De meg). En digresjon først, kun:

Jeg har bestandig ansett piper og godstoler uløselig forbundet. Piperøking er ikke noe man bedriver i farta, for å si det slik. Ikke innendørs lenger heller, for den saks skyld. Siden konepone og barn er vel anbrakt hos slekten tykkeste på Vestlandet i påsken, hadde følgelig far tenkt å innvilge seg et par velsignede øyeblikk i den hjemlige solveggen, med sin MSB-pipe (opprinnelig en Comoy) og en boks Sobranie Reserve Blend, ispedd latakia (ifølge syrisk folklore pipetobakk brent over kamelmøkk, men jeg stoler nok heller på denne forklaringen). Nok digresjoner:

Mannen i Cigarmakeriet (eller hva det nå var) kunne berette at tobakken ikke lenger er å oppdrive, noe jeg for så vidt har hørt før, uten at jeg har festet videre lit til det. Men jeg er ikke den som hengir seg til Borkum Riff eller Amphora (om nå noen av delene lenger fins), så jeg sukket resignert og ba om en pakke langue Gauloises Caporal (også de odlet av syrisk og tyrkisk tobakk, og alt annet enn lange). Sans filtre, naturellement.

”Har ikke,” svarte mannen.

”Nehei. Gir De meg en pakke Gitanes i stedet, er De snill,” spurte jeg, i forvissning om at det var et fullgodt alternativ.

”Vi har nok ikke dem inne heller,” fortalte mannen, som også ga uttrykk for at han ikke hadde kjennskap til noen av dem. ”Det har seg slik, ser du (de er visst ikke dis i tobakksbutikkene lenger heller), at mange av de eksotiske(!) merkene ikke lenger er å oppdrive, siden de ikke ser seg råd til å trykke særnorske tobakksadvarsler på pakkene”.

Det kan man jo forstå. stort er nok ikke markedet for disse himmelsendte varene her omkring. Men nå begynte jeg å bli desperat. Som et siste halmstrå, klamret jeg meg til spanske Ducados, slett ikke ulik Gauloises.

”Nikspiks,” var svaret, om ikke akkurat med den ordlyden.

”Gi meg en pakke Blue Master”.

”Blue Master skal bli!”

La meg si det slik; påsken ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Om det er noen trøst, Hansen.

P.S. Minn meg på å sjekke Sol Cigar ved leilighet, selv om de er litt off the beaten track.

You are Number six

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 5. april 2007



Visse ting gir en simpelthen ikke slipp på. The Prisoner er en av de tingene. The Prisoner har bitt seg fast, og forblir en evig kilde til fascinasjon. Kanskje for all sin grunnleggende engelskhet, hva vet jeg. I alle høver:

«Where am I?»
«In the Village.»
«What do you want?»
«Information.»
«Whose side are you on?»
«That would be telling…. We want information. Information! INFORMATION!»
«You won’t get it.»
«By hook or by crook, we will.»
«Who are you?»
«The new Number 2.»
«Who is Number 1?»
«You are Number 6.»
«I am not a number — I am a free man!»
(Laughter from Number 2.)

Number six. Siden det nå først er 6. april.

Comments Off on You are Number six

Smaken av egen medisin

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 10. januar 2006

De av oss som kjenner en syrlig bemerkning når vi ser en, og som vet å sette pris på dem, kan ikke la være å frydes over Lars-Jacob Kroghs indignasjon over at kvinner innrømmes medlemskap i rotaryklubben hans. Som Saccarina her skriver, skal tildragelsen ha avstedkommet følgende utblåsning fra selvsamme Krogh:

Jeg ser jo hvilken vei vinden blåser. Herreklubbene står for fall. Og når så galt skal være, vil jeg heller benytte anledningen til å se mer til familien.

Nå er ikke Krogh den eneste som lar seg indignere. Som kommentarene til Saccarinas bloggpost indikerer, har utsagnet fått inntil flere medbloggere til å se rødt. Huff da, vil De kanskje si, og muligens med rette.

Selv tar jeg nå egentlig ikke så tungt på det. Herreklubbene må gjerne få bestå for min del, som rene herreforetak også. For gudene skal vite at det de senere år har vokst frem en underskog av deres kvinnelige motstykker. Over det ganske land popper det opp små nettverk av unge og fremadstormende executives av hunnkjønnet, hvis sølle hensikt de facto er å fremme egne karrierer og interesser.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at også dét er det bakenforliggende motivet for networking i såkalte herreklubber. Det er bare ikke så direkte uttalt som hos de kvinnelige motstykkene. Litt mer underforstått, altså, og kanskje er nettopp det bakgrunnen for indignasjonen vi ser hos herreklubbenes innbitte motstandere?

Jeg deltok for ikke så lenge siden i et møte, der en karriereklatrende kvinneleder i optimismens rus hevdet at næringslivet de senere år er blitt kraftig femininisert. Pettersons første, og så avgjort tause, innskytelse var at vi kanskje just deri finner årsaken til forråelsen vi i samme tidsrom har sett i næringslivet. Nok av det.

Husker De denne?

Vi är många, vi är hälften
Av alla människor i stan
Av alla här i landet
Vi är många, vi är hälften
Hälften av alla som finns
Är kvinns

Men om vi bara är en och en i våra hemmaceller
Då är vi inte många, och inte starka heller
Ty om vi gömmer bort oss i varsin liten egen cell
Då kan vi inget göra, och snart nog är det kväll

Vi är många, vi är hälften…

Men om vi stiger ut och känner efter hur det känns
Att vara väldigt många som har det likadant
Då verkar det mycket bättre, då känns det nästan
som ett
hopp
Att nånting går att ändra på, att man faktiskt kan säga
STOPP!

Vi är många, vi är hälften…

De av oss som er oppfostret på den, og på et vell av slåtter i samme gate, finner vel egentlig motsatsen temmelig befriende, når vi en sjelden gang slumper til å snuble over den.

Skal jeg være helt oppriktig, tror jeg ganske enkelt at vi har fått nok nå, men bevare meg vel, vi går da ikke rundt og ergrer oss. Mitt ståsted er den mildt forbausedes og observerendes. Og skulle noen forledes til å anse meg sjåvinistisk av den grunn, kan jeg forsikre at man tar mer enn sin foreskrevne andel av de hjemlige syslene historien tradisjonelt har forbeholdt husmødrene.

Avslutningen er moderert, uten dermed å ugyldiggjøre den opprinnelige.

Om ytelser og motytelser – Eller: Det som går rundt, kommer rundt

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 9. januar 2006

Tre bloggere der ute har gjort meg den ubegripelige ære å peke til mitt unnselige hjørne av den norske bloggedammen; Anders, HvaHunSa og Hjorthen. Alle tre fortjener dermed sin selvsagte og fremtredende plass i høyrestolpen uti her, ledsaget av min ydmyke takknemlighet. Kort om de tre:

Ich bin Anders heter bloggen til en ung hippiepunker og et rasende blomsterbarn, som deler fornavn med min eldste sønn. En kvalifikasjon i seg selv, naturligvis, men like fullt en ung herremann jeg syns det er en glede å belinke. Synd bare, at det later til å være en stund siden han delte sine tanker med de blogglesende horder. På den annen side har jeg ingen problemer med å forstå de som kaster bloggingen på båten, til fordel for mer meningsfylte sysler. Pekeren blir stående lell. Man vet jo aldri…

Kle Meg Naken, sier HvaHunSa. Hun heter nok ikke så, men det er alt hvad jeg for Tiden ved Om Smørrebrød og Kjærlighed, som salig Johan Herman Wessel sikkert ville ha uttrykt det. Det handler dessuten en hel del om kjærleik og slikt noe der borte hos henne. Hun er forresten ikke så rent lite lyrisk utrustet selv, den gode HvaHunSa, noe som til fulle kommer til uttrykk i hennes vidløftige beretninger om dette og hint, skjønt mest det siste.

Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på er den fyndige benevnelsen på bloggen tilhørende en viss floring (heter det så?) ved navn Arne Hjorth Johansen. Skal man dømme etter hans mange beretninger, hvorav noen fra ungdommen, er han tilflyttet Florø, hos Hjorthen ofte omtalt som Høljeby. Hjorthefar, som bloggerne så kjærlig ofte titulerer ham, ble dessforuten kåret til beste norske blogg i kategorien Åpen Klasse hos Dagbladet før jul, i knivskarp konkurranse med et halsende kobbel medbloggere.

Jeg har gjort det til en vane å besøke samtlige tre med jevne mellomrom. Men De bør nok overveie en liten frekvensøkning, Anders. Det mener jeg virkelig.

Vi er nok fortsatt en fiskernasjon

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 5. januar 2006

Så er det endelig kvantifisert. En undersøkelse Kunnskapsdepartementet har fått utført blant vitenskapelige medarbeidere ved norske høyskoler og universiteter, viser nemlig at hele 60 prosent av dem mener at ”Norge er et samfunn med sterke innslag av antiintellektualisme” (kun 2,6 prosent av respondentene sa seg sterkt uenig i påstanden).

Hele 46,8 prosent av de spurte mener at akademiske yrker ikke nyter høy anseelse her til lands. Til avisen Vårt Land sier Janne Haaland Matlary dette om forakten for boklig lærdom (selv sogner hun vel strengt tatt til menigheten som nærer forakt for alle uten utdannelse, ved nærmere ettertanke):

– 1,7 millioner leser Se og Hør, et totalt antiintellektuelt medium. Tabloidene er et hakk høyere opp, men Norge har færre seriøse avisalternativer enn våre naboer. Med massemedienes eierstruktur og markedstilpasning forsvinner det saklige i det konflikt- og personfokuserte.

Her skal tilføyes at vi vel strengt tatt ikke har ”seriøse” aviser overhodet, men det er en annen skål.

Siden jeg ikke riktig vet hvordan det ligger an i det øvrige Europa, skal jeg ikke ha sagt om dette er så forbasket unikt for Norge, men mavefølelsen sier meg at det er noe her…

Let me say just this

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 5. januar 2006

Finally, in conclusion, let me say just this (allegedly uttered by the late Peter Sellers on some occasion – in the part as Doctor Strangelove, peut-être?). All the same, I’ve drawn a few conclusions of my own. One being that Differendum.Blogg’s existence won’t reach its terminus on account of my newest blog’s (en anglais) genesis. Furthermore, I’ve decided to give it a go with WordPress, an excellent CMS platform, apparently – you really should try.

Alas, I’m here to stay, obviously, albeit on a somewhat infrequent basis, which is also why entries henceforth resume their usual form – in Norwegian. As for the fractions of French, I blame that on the omnipresent ghost of Jacques Tati, whose portrait one’s confused with that of oneself for quite some time.

Let the Norsking (by some considered Danish, would you believe) begin.

Linguistic Indecision

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 1. januar 2006

Oh, the agony. I’ve been slightly indecisive of late, in the linguistic department, that is. First off, the blog’s been kept in two slightly different nuances of Norwegian for the last week or so. And then… Well, I used to blog in English, prior to reventuring into the native tongue last year. The initial notion being that our domestic “blogosphere” (note to self: come up with a better designation) is too minuscule to even consider. Somehow the idea changed a tad about a year ago or so – probably due to the immense attention to internal blogging at the time. How very foolish of me.

Anyway, the blog as you’ve come to know it (or maybe not) came to be last May, following a six-month sabbatical, and I’ve kept at it for yet another six months, only to prove my early impression right. During this second half of the year that’s gone, I’ve come to realise that the interior blogging crowd comprises a mere handful or so. Please get me right here; this is not to say that they’re all sub-par. Au contraire, quite a few of them have offered food for thoughts, marvel and inciting ideas, as well as hints of amusement.

Be that as it may. I’ve kept tabs on blogs for the better of the millennium (it sounds longer presented that way), and must admit that I’m going to have to look beyond the boundaries of the border in order to fully take in what’s really going on out there. The ideal approach would be taking up English blogging once more. Whether or not that involves a total discontinuation of this blog, I really haven’t taken into the fullest consideration. I’m not likely to be influenced into one decision or the other, so please: Don’t.

Just thought I’d let you know. Meanwhile, I’m found right here: somewhere in-between decisions.