irrelevanser

Språkteigen 8

Posted in Språk by Jarle Petterson on 1. september 2008

Johannes Jansson/norden.org.

Jeg frykter at jeg har gjort meg skyld i en språklig blemme, som rett nok er usedvanlig utbredt, men likevel. Gjør man seg til talsmann for rettskrivningen, går det virkelig ikke an. (more…)

Reklamer
Tagged with:

Språkteigen 7

Posted in Språk by Jarle Petterson on 24. august 2008

Fornorskning av importord har alltid vært en god ting, syns jeg, med mindre ordet er så innarbeidet at språket så å si må redefineres. Norvagisering derimot, er en djevelsk vederstyggelse, noe Dagbladet over er et godt eksempel på. (more…)

Språkteigen 6

Posted in Språk by Jarle Petterson on 2. mai 2008

Johannes Jansson/norden.org.

Når man lever av å skrive, prøver man gjerne å gjøre seg litt flid med språket, om tiden tillater. Derfor kan De naturligvis forestille Dem ergrelsen ved å oppdage at «korrekturleserne» har konvertert ens målsettinger til målsetninger – eller når man i skrift forteller at folk ikke er så glad i å få ting trædd nedover hodene, kun for kort etter å erfare at det trykte ord tilslutt vil ha det til at de ikke vil ha dem tredd nedover hodene. (more…)

Språkteigen 5

Posted in Språk by Jarle Petterson on 22. mars 2008

Johannes Jansson/norden.org.

Det begynner å bli en stund siden forrige språkteig her i gård, men nå klarer jeg ikke å sitte inne med det lenger. Dette må ut. Det later til å herske stor forvirring om anvendelsen av infinitivsmerker og konjunksjoner – langt inn i de dypeste pressekretser, og, dermed, i folket for øvrig. (more…)

Språkteigen 4

Posted in Språk by Jarle Petterson on 19. september 2007


Vi ergrer oss, noen hver, over de språklig ukyndiges lemfeldige omgang med sammenstilte ord. Det vil si ord som skulle ha vært sammenstilt, men som på mystisk vis ender opp delt – eller særskrevet, om De vil.

Det er i bunn og grunn underlig at jeg aldri før har reflektert over det, noe som bare illustrerer hvor langt fremskredent problemet egentlig er. Når de mest kritiske blant oss slutter å reagere, er det mye som taler for at feil er blitt rett.

Men at Krinken selveste, folkeopplyseren og allmennkringkasteren, som språklig og kulturelt skal være vår fremste ledestjerne, har funnet det opportunt å gjøre forbrukerinspektørene til for bruker inspektørene, ja, den er vel litt drøy, ikke ja? For det er det de mener med å forkorte som de gjør, er det ikke?

Vel vel… Jeg har slikt å gjøre, men gjentar gjerne:

Tagged with: ,

Språkteigen 3

Posted in Språk by Jarle Petterson on 2. september 2007


Jeg er velsignet med den elskeligste svigerfamilie, som, i sitt storsinn stort sett bærer over med en gammel bygutts språklige (og andre) skavanker. Men, som med alt her i livet, det fins grenser.

Da vi nylig overvar min like elskelige svigerinnes bryllup på Vestlandet, passerte vi et jorde befolket av store, brune drøvtyggere.

«Se! Kuer!» nærmest ropte jeg til fireåringen.

Tross utvist storsinn og toleranse, formelig skvatt svigerfamilien unisont. Man måtte da vite at flertallsformen lyder «kyr» (og, litt underforstått; kan nå vel en skarve hjord være stort å rope hurra for?)!

Jo, jo… Man er vel bekjent med formen, men det er rart med det; har man engang lagt til seg et skrift- og talespråk, slipper det ikke taket uten megen møye. Møye jeg klarer meg svært godt foruten, mind you. Dessforuten har man overhørt den underligste bruk av betegnelsen, som «Ein» eller «ei kyr». Huttetu, De…

Men fireåringen, stakkar, befinner seg i en språklig kryssild jeg sant å si ikke misunner henne. Rett som det er lyder «Det heter ikke ‘stovo’, mamma, det heter ‘stuen’!» inne fra… vel, stuen. På toppen av alt, kommer det lille pikebarnet hjem og omtaler dagens oppholdssted som barnehaven. Jo da, med v. Men den der har hun ikke fra meg. Vel snakker man bymål, men snobb, det er man vitterlig ikke.

Nok sagt. La oss bare håpe at vår pikelill ikke ender som halvspråklig.

Tagged with: , ,

Kommentarer er skrudd av for Språkteigen 3

Språkteigen 2

Posted in Alkohol, Språk by Jarle Petterson on 19. april 2007

Man befinner mellom møter, med rikelig margin, på en benk midt på Homansbyen, vis-à-vis Odeon (som jeg tror gamle onkel Oswald fortsatt benevnes), med mobil i lanke, kontemplerende språkets skrøpelighet. Og skulle De finne nedtegnelsen selveste litt skjør… Vel, hva venter De Dem egentlig av mobilblogging?

Nok av det. Språkets skrøpelighet, ja! Jo, det har seg slik at jeg kom i tanker om konjakk. Ikke drikken som sådan (utenfor Odeon er muligens Long Island ice teas et mer nærliggende kontemplat), men vår omgang med dens betegnelse. For hør:

Vi anvender konjakk nærmest som typebetegnelse, skjønt den er en brandy fra Cognac, eller enda bedre; et druebrennevin (og hvorfor er brennevin intetkjønn, når vinen granngivelig er han…?). Hvis hensikten er å anskueliggjøre brandyens (eller druebrennevinets) geografiske opphav, hvorfor omskriver vi da det geografisk korrekte navnet?

Fordi det med tiden er… generisert? Jeg kjøper i og for seg den. Vi skrev i sin tid cognac med liten c, men KONJAKK, da mann (jeg beklager versalene. Kursivering vil mobilen bare ikke vite av).

Men nok nå. Nytt møte er i kjømda.

Dessforuten var det nyss tilløp til regn på Homansbyen.

Tilføyelse fra regulær maskin (med full kursiveringsfunksjonalitet!): Overskriften er nummerert i den hensikt å vende tilbake til språklig visvas med ujevne mellemrum. Anse Dem advart.

Tagged with: ,

Sprogteigen: Rock Bottom

Posted in Uncategorized by Jarle Petterson on 26. desember 2005

Mikkes jul i Andeby er hinsides all tvil min to år gamle datters favoritt-DVD. I et av kapitlene er Donald den sentrale karakteren, men la meg komme til poenget. Vår gamle venn dummer seg ut i kjent stil, noe som avstedkommer denne beskyldningen fra Dolly:

Dette er et lavmål, selv for deg, Donald.

Jeg vet ikke hvorfor jeg bet meg merke i frasen. Kanskje fordi det lille avkommet trasker omkring og repeterer beskyldningen, blant mange flere. Under alle omstendigheter slo det meg at setningen, selv om dens sammensetning og syntaks er alminnelig, skurrer eftertrykkelig. For hva er det vel egentlig Dolly – og mange med henne – her sier?

Hvis vi kan fastslå at et lavmål estimeres i forhold til angjeldende person, altså at min verste prestasjon sannsynligvis ikke kan sidestilles med Albert Einsteins verste, er vi kommet et stykke på vei. Vi snakker altså utelukkende om mine lavmål.

Hvordan kan så et av mine lavmål være lavmål – selv for meg (as opposed to anybody else’s)?

Altså, jeg skjønner jo hvor Dolly vil. Med setningen antyder hun nok at Donald i det daglige begår lavmål på lavmål (noe som igjen setter substansen i forholdet deres i et spesielt lys), og at han med akkurat dette lavmålet overgår seg selv. Men setningen er og blir da like forbannet feil, er den ikke? Man har bare ett lavmål, men setningen ymter om en lavmåls-nivellering.

Det ville være utenomordentlig idiotisk av meg å bringe spørsmålet på banen, som kritikk av denne donaldsekvensen alene, men her snakker vi om en utbredt konstruksjon.

Eller… er dette simpelthen et lavmål? Selv for meg?

Tagged with: