Språkteigen 8
Jeg frykter at jeg har gjort meg skyld i en språklig blemme, som rett nok er usedvanlig utbredt, men likevel. Gjør man seg til talsmann for rettskrivningen, går det virkelig ikke an.
Jeg snakker naturligvis om overskriften i den forrige, som alltid, irrelevante bloggposten, som altså lyder «Svelger virkelig propaganda rått«. Som jeg selv er inne på i en kommentar, er det ett eller annet som skurrer her.
Spørsmålet jeg nå stiller meg, er:
- er det handlingen, å sluke eller svelge (noe rått) som omtales rå i begrepet eller
- snakker vi om at objektet som slukes/svelges er rått?
I det siste tilfellet snakker vi i så fall om hankjønnsordet «propaganda», som aldri – aldri – må få bli rått. Ser De hvor jeg vil med dette?
Jeg er en egenrådig faen i de fleste spørsmål av språklig karakter, men her er jeg i villrede. Jeg heller nok mest mot at jeg her har begått en feil, o gru, men mottar gode innspill med takk.
Utbredte misforståelser
Mens jeg først er i gang, kunne jeg godt tenke meg å oppklare et par språklige misforståelser, som ser ut til å være mer utbredt enn hva godt er, ikke minst i våre akk så ufeilbarlige medier. Vi snakker ikke om feilstavelser her, men om riv ruskende feil anvendelse.
Å barke sammen: Nyhetssøk hos Sesam viser en forekomst på 3801 treff med det feilaktige «braket sammen» i norske nettaviser. Kjære journalistkolleger: Det heter «barket sammen», som rett nok gir 4865 treff i Sesams nyhetssøk, men det lover jo ikke godt, dette.
Dragkamp: Vi gjør et forsøk her også. Feilaktige «drakamp» gir 791 nyhetstreff, mens korrekte «dragkamp» gir 7430. En betrakelig forbedring, med andre ord, men 791!?
Bramfri: Ikke så sjelden leser vi folk si og skrive «om jeg får være så bramfri» eller lignende. Utlagt: om jeg kan få være så djerv eller frekk å si eller gjøre ditt eller datt. Å gjøre nyhetssøk på «bramfri» i denne sammenhengen blir feil, simpelthen fordi ordet i mange tilfeller kan være korrekt brukt, selv om vi alle vet at det sjelden er tilfellet. La oss derfor konsultere Bokmålsordboka, som gir følgende definisjon:
bram|fri (av *bram) enkel, stillfarende, beskjeden en b- kvinne / adv: opptre b-tt
Det har seg slik, nemlig, at «bram», som i brask og bram, stadig ifølge Bokmålsordboka, betyr:
bram subst (av bramme) støyende, overmodig oppførsel med brask og b- / uten b-
Følgelig: Mangler man denne kvaliteten (altså, dersom man er bramfri), er man alt annet enn overmodig.
Det var igrunn alt for i dag, men vi kan runde av med følgende nøtt:
Ville De si at et kvantesprang er stort eller lite? Det kunne i alle høver være interessant å lese hva pressen mener om saken. Tar jeg ikke mye feil, ville jeg i de fleste tilfellene ha foretrukket å lande på den motsatte slutningen av journalistenes.
Jeg beklager, men slik er det fatt, er jeg redd. La meg bare skyte inn at dette ikke er et korstog mot egen stand (slikt bedriver jeg helst i andre sammenhenger), men lærere og journalister er engang språklige forbilder. Dermed blir det til at vi snakker og skriver som dem, alle som en. Det er kanskje ikke et sjakktrekk.
View Jarle Petterson's profile
irrelevanser 
[…] Les den her: Jarles blogg […]
Et kvantesprang er et avgjørende steg/en avgjørende utvikling i en eller annen retning i forhold til ett eller annet. Er det ikke?
Det «kvantesprangutvalget» De lenket til der var jo bare helt … tja, komisk? Når man får det servert på den konsentrerte måten der, ligger det jammen nær å tenke at journalister skriver med hjernen sendt bort på avlastnng. Eller noe.
Så takker jeg for oppklaringen av «bramfri». Her har jeg svevet i samme villfarelse som mange andre, og er lykkelig for at jeg slipper å gjøre den brøleren flere ganger. Ikke at dette er et ord som forekommer hyppig her i gården, men likevel.
Svelge eller sluke? Hmmm … nå ble jeg veldig usikker. Det er noe med søkke og snøre også, er det ikke?
Å sluke rått
Å svelge med søkke og snøre
Å svelge rått
Å sluke med søkke og snøre
Nei, hjernen funker ikke, den har vært på trening. Nå går jeg og tar meg en dusj.
Det summer noe gammel fysikk i bakhodet med dette kvantespranget- var det ikke slik at en kvant er den energien som blir utløst når ett eksitert elektron faller tilbake på sin plass- dvs den energien som finnes i ett foton. Selve spranget blir vel da elektronets bevegelse (som, pussig nok da går fra en plassering til en annen plassering uten å bevege seg i området mellom disse to plasseringene).
Jeg har nok selv syndet på flere av disse områdene. Slik går det ofte når man skriver online – uten retteprogram og i et forrykende tempo. Som regel får vi imidlertid høre det ganske raskt av hissige lesere dersom det skulle snike seg inn en feil eller to:)
Men du har helt rett i at store deler av journaliststanden burde lære seg mer rettskriving og grammatikk.
Til tittelen din har jeg forøvrig ingen ting å tilføye.
Vi leker ikke kunnskapsløs journalist.
Jeg kan ha gapt (slukt eller svelget) over mer enn jeg evnet da jeg ga meg i kast med kvantespranget, ser det ut til, for det er hevet over tvil at kvantesprang anvendes i to vidt forskjellige sammenhenger, av hvilke KEE berører den ene:
— Wikipedia
Men du verden, hvilken implisitt logisk brist i det å sammenligne veritable sprang og kast med det forsvinnende lille vi ser i kvantefysikken. Trodde nok jeg var litt lur der, men akk, fullt så enkelt er det naturligvis ikke.
Britt Åse: Om det slukes eller svelges er i og for seg problemstillingen underordnet, syns jeg, idet jeg undres om det er handlingen (altså slukingen eller svelgingen) som er rå — eller objektet som svelges/slukes, i dette tilfellet, propagandaen.
Det er den tilnærmede kjønnsbestemmelsen på slutten av overskriften — «Slukte virkelig propaganda rått» — som volder meg slik hodebry. Dersom endelsen (rått) henspiller på selve handlingen (sluke eller svelge hva som helst rått), er saken i og for seg grei. Er det derimot et spørsmål om hvorvidt objektet som svelges er rått, som i ukokt eller «ufordøyd», stiller det hele seg ganske annerledes, siden propaganda er et hankjønnsord, som aldri kan bli annet enn rå (minus de to t-ene).
Phew… Nu og vel&vel. Alt man skal bry seg med, hva?
Windingstad: La den av oss som er uten synd kaste den første sten, sier nå jeg, som anser meg en synder av rang (uten at det hindrer meg i å påpeke bjelkene i allehånde øyne, vel å merke). Disse hersens stavekontrollene er nå dessforuten en djevelsk vederstyggelse, som fritar oss fra ethvert ansvar for språklig årvåkenhet, slik kalkulatorene nærmest eliminerte hoderegningsferdighetene.
Utover det, er det nok ofseleg dårlig stilt i pressen, ja. Kanskje først og fremst i nettmediene. Kan det muligens tilskrives kravet om å være «på lufta» med viktige nyheter før man har rukket å formulere noe vettugt?
Og når det gjelder spisevanene: Her må det da være objektet som fortæres i ikketilberedt tilstand; da setningens mening er at man ukritisk og uten bearbeidelse, altså rått, godtar sprøytet.
Det var just min innskytelse også, KEE, og foranledningen til at jeg brakte problemet til torgs — fordi det ikke tas synderlig hensyn til den faktoren i dagligtale og utbredt skriftspråk. Det ergerlige er at jeg har til gode å finne skriftlig dokumentasjon for at det forholder seg slik du og jeg — ad pur logikk — mistenker.
Ah, jeg skjønner. Det som slukes, er rått, tenker jeg. Og da er jeg enig i at det foreligger en logisk brist her. Med mindre objektet pr.def. og implisitt er oversatt til «det». I så fall er det jo greit.
For øvrig passer jeg på å takke for impulsen hos Ordlysten når det gjelder bruk av aksent. Der lærte jeg både det ene og det andre, hvilket jeg er glad for.
Ja, det var i bunn og grunn ganske innlysende, Britt Åse, men jeg har litt (for) lett for å gi meg i kast med slik høyttenkning, uten tanke for at det kan avstedkomme engasjement også fra annet hold.
Ingeborg borte på Ordlysten er veldig god å ha noen ganger, ja. Var det ikke for slike som henne, hadde pressens bolde pennesvingere ufortrødent videreført sine misforståelser — av både språklig og både journalistisk art. Det tror jeg nesten helt sikkert.