Språkteigen 2

Man befinner mellom møter, med rikelig margin, på en benk midt på Homansbyen, vis-à-vis Odeon (som jeg tror gamle onkel Oswald fortsatt benevnes), med mobil i lanke, kontemplerende språkets skrøpelighet. Og skulle De finne nedtegnelsen selveste litt skjør… Vel, hva venter De Dem egentlig av mobilblogging?

Nok av det. Språkets skrøpelighet, ja! Jo, det har seg slik at jeg kom i tanker om konjakk. Ikke drikken som sådan (utenfor Odeon er muligens Long Island ice teas et mer nærliggende kontemplat), men vår omgang med dens betegnelse. For hør:

Vi anvender konjakk nærmest som typebetegnelse, skjønt den er en brandy fra Cognac, eller enda bedre; et druebrennevin (og hvorfor er brennevin intetkjønn, når vinen granngivelig er han…?). Hvis hensikten er å anskueliggjøre brandyens (eller druebrennevinets) geografiske opphav, hvorfor omskriver vi da det geografisk korrekte navnet?

Fordi det med tiden er… generisert? Jeg kjøper i og for seg den. Vi skrev i sin tid cognac med liten c, men KONJAKK, da mann (jeg beklager versalene. Kursivering vil mobilen bare ikke vite av).

Men nok nå. Nytt møte er i kjømda.

Dessforuten var det nyss tilløp til regn på Homansbyen.

Tilføyelse fra regulær maskin (med full kursiveringsfunksjonalitet!): Overskriften er nummerert i den hensikt å vende tilbake til språklig visvas med ujevne mellemrum. Anse Dem advart.

Pipepåske opp i røyk

Jeg er i ferd med å begå en bloggpost som etter alle solemerker vil drive Hansen på balkongen ut av sitt gode skinn, men jeg er villig til å ta mine sjanser.

Helt siden ungdommen av har jeg vært en svoren, men altfor sporadisk, piperøker. Det har nok sitt utspring i sommer- og lørdagsjobbing hos M. Sørensen i Bergen på begynnelsen av åttitallet (det forklarer også den piperøkende Jacques Tati i høyrestolpen her). En butikk som forlengst er henfallen til salg av både aviser og pastiller, er jeg redd, med tilsvarende forfall i det tabacale utvalget, dessverre – som på markedet ellers.

Det fikk jeg smertelig erfare da jeg bega meg innom det jeg trodde var Frøshaug ved Nationaltheatret. Nå heter de visst Cigarmakeriet eller noe langs de linjene (et navn som oser historieløyse, spør De meg). En digresjon først, kun:

Jeg har bestandig ansett piper og godstoler uløselig forbundet. Piperøking er ikke noe man bedriver i farta, for å si det slik. Ikke innendørs lenger heller, for den saks skyld. Siden konepone og barn er vel anbrakt hos slekten tykkeste på Vestlandet i påsken, hadde følgelig far tenkt å innvilge seg et par velsignede øyeblikk i den hjemlige solveggen, med sin MSB-pipe (opprinnelig en Comoy) og en boks Sobranie Reserve Blend, ispedd latakia (ifølge syrisk folklore pipetobakk brent over kamelmøkk, men jeg stoler nok heller på denne forklaringen). Nok digresjoner:

Mannen i Cigarmakeriet (eller hva det nå var) kunne berette at tobakken ikke lenger er å oppdrive, noe jeg for så vidt har hørt før, uten at jeg har festet videre lit til det. Men jeg er ikke den som hengir seg til Borkum Riff eller Amphora (om nå noen av delene lenger fins), så jeg sukket resignert og ba om en pakke langue Gauloises Caporal (også de odlet av syrisk og tyrkisk tobakk, og alt annet enn lange). Sans filtre, naturellement.

”Har ikke,” svarte mannen.

”Nehei. Gir De meg en pakke Gitanes i stedet, er De snill,” spurte jeg, i forvissning om at det var et fullgodt alternativ.

”Vi har nok ikke dem inne heller,” fortalte mannen, som også ga uttrykk for at han ikke hadde kjennskap til noen av dem. ”Det har seg slik, ser du (de er visst ikke dis i tobakksbutikkene lenger heller), at mange av de eksotiske(!) merkene ikke lenger er å oppdrive, siden de ikke ser seg råd til å trykke særnorske tobakksadvarsler på pakkene”.

Det kan man jo forstå. Så stort er nok ikke markedet for disse himmelsendte varene her omkring. Men nå begynte jeg å bli desperat. Som et siste halmstrå, klamret jeg meg til spanske Ducados, slett ikke ulik Gauloises.

”Nikspiks,” var svaret, om ikke akkurat med den ordlyden.

”Gi meg en pakke Blue Master”.

”Blue Master skal bli!”

La meg si det slik; påsken ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Om det er noen trøst, Hansen.

P.S. Minn meg på å sjekke Sol Cigar ved leilighet, selv om de er litt off the beaten track.

You are Number six

Visse ting gir en simpelthen ikke slipp på. The Prisoner er en av de tingene. The Prisoner har bitt seg fast, og forblir en evig kilde til fascinasjon. Kanskje for all sin grunnleggende engelskhet, hva vet jeg. I alle høver:

«Where am I?»
«In the Village.»
«What do you want?»
«Information.»
«Whose side are you on?»
«That would be telling…. We want information. Information! INFORMATION!»
«You won’t get it.»
«By hook or by crook, we will.»
«Who are you?»
«The new Number 2.»
«Who is Number 1?»
«You are Number 6.»
«I am not a number — I am a free man!»
(Laughter from Number 2.)

Number six. Siden det nå først er 6. april.