Vi morer oss med spam

Jeg vet at jeg nyss har forlystet meg på spammernes regning, men nå er jeg visst rent ustoppelig blitt, ser det ut til. For det måtte jo skje før eller siden: Søppelpost fra det store utland, på usedvanlig skreddersydd, om ikke direkte klingende norsk. Den jeg fikk i går var i alle fall ubetalelig, syns jeg nok. Kanskje er det slik at vi biter lettere på svindelforsøk når de er skrevet på en ubehjelpelig variant av eget morsmål enn på plettfritt fremmedlandsk? Hva vet jeg, men denne her fortjener videreformidling.

Automobiler fra uskyldens tid

Det passerte en Renault Dauphine (over) i rundkjøringen borti her forleden, og jeg lot meg henføre igjen… Til dengang dazumal og sådant mere. Det er nemlig ikke til å komme forbi: Tross at jeg anser bilene en Satans vederstyggelse, kan jeg ikke hjelpe for min fascinasjon for design. Bildesign, industridesign, grafisk design… Design.

Hjelp, jeg er sonituset – og Hjorthen jubilerer

Den observante leser vil ha registrert at man nødig omgir seg med utropstegn (jevnfør overskriften for oven – det skulle da ellers ha tatt seg ut om den var under), enda jeg nesten følte et – et utropstegn, altså – berettiget. Skjønt det altså er mer enn én grunn til å hoie. Mer om det lenger nedi lia.

Å nei!

Så har vi det gående igjen. Skjønt fargene! Vi er der kanskje ikke helt, riktig ennå, men om litt…

Opprinnelig postet i engelske Irrelevances i går.

Hvis telefonmuzaken først skal være enerverende…

Siden jeg gjør mye telefonisk research – og gjennomfører en del intervjuer over telefon – er det ikke fritt for at jeg støter på mer eller mindre lystige ventetoner i løpet av arbeidsuken. I dag ble det litt i overkant mye Eric Clapton, syns jeg nok. Formodentlig fordi jeg så meg nødsaget til å ringe en kilde i én og samme virksomhet gjentatte ganger. Hvorfor utviser de ikke en smule kreativitet, spør jeg meg.

Blogging handler om (pust dypt inn, bombe i anmarsj) blogging

Mange spør seg om ikke norske blogger er en smule misforstått. Mon det? Bevares, visst fins det unntak, men ser vi på hvilke blogger som trekker trafikk, er det just de som skriver om blogging. Var det dette vi ønsket å oppnå med bloggingen?

Tør vi friste med en stortingstaburett?

Vi klager over politikerne våre – og over hvor vanskelig det er å lokke enerne blant oss ut i rikspolitikken. Skulle det være en taburett, kanskje?

Uklanderlighet er en forutsetning, förstås.

Vi andre kan begynne å kaste stener. Jeg håper bare noen føler seg kallet til å kaste den første (ooohh… Bibelsk, med Kjell Magne-portrett attåt!).

Nok bloggrevying nå

Jeg har sett det utvikle seg over noen tid nå: Den ene bloggeren av substans etter den andre forlate Bloggrevyen som rotter fra det synkende skipet. Selv har jeg i det lengste valgt å gi stedet en sjanse, men nå stikker også denne rotten til sjøs, tror jeg. Jeg mener ingenlunde å antyde at jeg dermed er substansiell, altså. Gud forby! Men jeg er lei.

Språkteigen 7

Fornorskning av importord har alltid vært en god ting, syns jeg, med mindre ordet er så innarbeidet at språket så å si må redefineres. Norvagisering derimot, er en djevelsk vederstyggelse, noe Dagbladet over er et godt eksempel på.

Kall meg endelig treg…

Du verden, hvilke vidunderlige backflashes (skrev jeg det? Nu og vel&vel: Flashbacks, i ethvert fall)! Brått og aldeles uten forvarsel kommer de, ofte som en behagelig overraskelse. Som for eksempel new wave-gruppen Slow children, hvis enestående slått, Talk about horses, plutselig ga seg til å snurre for ens indre øre.