iNorden.no et ugjendrivelig faktum

Klokken 00.00 mandag 29. oktober var den nordiske aktualitetsbloggen iNorden.org endelig en realitet, skjønt for oss norske bloggere er det vel helst iNorden.no som teller. Det vil si; redaksjonen har jo et håp da, om at vi skal utvise en viss nyfikenhet på det som skjer i Norden for øvrig. Det er liksom halve meningen med nettstedet, det: dialog mellom innbyggerne i de nordiske landene – og en styrking av borgerjournalistikken og bloggosfæren i hele regionen.

Om det lykkes? Tja, det avhenger faktisk for en stor del av Dem. Tjenesten baserer seg på at De og jeg skal bidra med bloggposter. Faktisk utgjør det hele nettstedets essens.

Blogge for utlendinger – på engelsk? Også en mulighet. Her.

I tillegg finner vi de nasjonale utgavene:

• iNorden.dk
• iNorden.se

Som snart etterfølges av islandske og finske søsken. Det er i det hele tatt ikke grenser for nordisk forbrødring. Så er det da også på høy tid. Det har hittil ikke eksistert noen fellesnordisk arena, langt mindre en borgerjournalistisk en.

Dra dit nå – og registrer Dem for Guds skyld som bidragsyter.

P.S. Som man vil se av innledningen, skulle denne saken først ha blitt postet etter midnatt, men nå som katten først er ute av sekken, er det kanskje like godt å sette alle kluter til.

Norden ett bloggerike?

Som Genese skriver borte på Hildring, er det nå ikke stort mer enn timer til en av de virkelig store satsingene i nordisk bloggsammenheng første gang ser dagens lys. Om godt og vel et døgn, iallfall.

Skal vi si T minus 36 timer, cirka? Eller klarer vi det på 27?

Depesjer, Tid og Tanke og Borgerjournalistene.org er døde.

. . . . . . . leve!

Penger i reklame? Et mysterium.

Det hender, ikke, så rent sjelden, faktisk, at jeg undres hvor reklamefolkene har hodene sine — eller snarere; hva de har i dem. Som da jeg først merket meg den intensive kampanjen til Sandvika Storsenter, der de spør oss om ikke vi er mer glad i å åpne enn å lukke, åpenbart med henvisning til utvidede åpningstider eller hva det nå er, og ledsaget av avbildede og nyåpnede gaver, muslinger og alt annet godt som lar seg åpne.

Umiddelbart ville jeg kanskje si at svaret på det spørsmålet i høy grad avhenger av om man spør kundene eller betjeningen, med mindre, selvfølgelig, betjeningen ved Sandvika Storsenter består av en hittil ukjent og hvileløs rivjernkaste.

Norwegian på sin side, gjør iherdige forsøk på å fortelle oss om sine 14 daglige tur/retur-avganger Oslo – Bergen. Det mener de (eller byrået deres) best illustreres ved å gjenta «Oslo, Bergen» fjorten ganger, i visuelt selskap av like mange par gummistøvler og glass med caffè latte, der støvlene åpenbart symboliserer Bergen, mens kaffeglassene altså skal stå som symbol på… Oslo!?

La oss håpe italienerne ser i nåde til dem. Gummistøvlene derimot, var forsåvidt betegnende nok. Vel er jeg bergenser, men ikke mer enn at jeg må erkjenne hvilke nedbørsmengder som hjemsøker byen (jeg for øvrig ikke bebor).

I alle høver er det grunn til å reise tvil om reklamehonorarenes berettigelse. Og dem vet jeg en god del om.

Dagens sure oppstøt herved avlevert.

Den uforvarende mannssjåvinisten

Here’s lookin’ at you: What’s a purdy dame like you doin’ in a demanding job like this?

Det koster å være kar, som på død og liv skal holde seg med egen avis. I den forstand at arbeidet lett går på bekostning av den inntektsbringende varianten, mener jeg, som blant annet består i å frilanse for allehånde publikasjoner.

Multitaskingen krever at svært mange av intervjuene mine foregår telefonisk. Ofte handler det om makroøkonomiske eller informasjonsteknologiske spørsmål, som tidvis befinner seg langt hinsides eget kompetansenivå.

Dermed skulle de innledende forpostfektningene være overstått. Utdrag fra samtale i det pettersonske hus i dag:

Kone pone: Nå skal jeg fortelle deg noe som kanskje kommer som et sjokk.

Mann brann: Jasså, du? Fortell!

Kone pone: Jeg kan høre når du snakker med en kvinne på telefonen eller om det er en mann.

Mann brann: Det vil jeg da virkelig håpe. Jeg setter tross alt telefonen på høyttaler når jeg intervjuer.

Kone pone: Nei, nei! Jeg mener før du setter den på høyttaler.

Mann brann: Sier du det?

Kone pone: Jupp. Du har en tendens til å overforenkle spørsmåls- og problemstillingene når du intervjuer dameben.

Mann brann: . . .

Mann brann: Du, altså, hør… Neeei… Gjør jeg!?

Kone pone: Jupp, jupp, jupp. Gjør.

(Her tar mann brann en tenkepause)

Mann brann: Fy fa… Du har kanskje rett. Jeg gjør antakelig det.

(Ny tenkepause)

Mann brann: Men det er deres egen skyld. Jeg har lest om det der, nemlig. Om kvinner som gjør seg litt enklere enn menn, simpelthen for ikke å smadre vårt skjøre selvbilde. Og du vet hvordan det er: jeg tilpasser meg omgivelsene. Insisterer de på å snakke enkelt, gjør jeg likedan. Verre er det ikke.

Kone pone: Joda, du har et poeng. Kanskje er det så enkelt. Jeg ville bare si det. Jeg hører det!

Og nå sitter jeg her, en anelse usikker på egen forklaring. Harmoniserer jeg samtalenivået etter omgivelsene eller er jeg helt enkelt en god, gammeldags macho (i betydningen male chauvinist pig, vel å merke)? Vel, det vet jeg jo. Men likevel…

Her har man vært trygg på villfarelsen at man har et moderne forhold til slikt, og så ligger hormonene, genene… Jeg vet ikke… Arvesynden selveste i bakhold.

Jeg beklager. Dette fordrer grundig selvransakelse.

Kanskje har De det slik, De også? Bruk gjerne kommentarfeltet, om De nå endelig må.

Matro

Ormen Lange
krøp som en slange
under et gjerde
stjal seg en pære
delte den i to
og værsågo’

Nå skal det være matro!

Stor takk til Alida 4½, for den treffende kommentaren til løpende begivenheter.

Helligere end I

La oss snakke litt mer om miljø. Det er tross alt så… nå. Hva annet skulle det forresten være å snakke om? Tenke det, ønske det, ville det, men å gjøre det, nei, det skjønner vi visst ingenting av. Vi snakker oss varme, globalt, så å si, men evner visst ikke helt å sette snakket ut i livet. Og jo mer vi snakker, desto mer skinnhellig fremstår vi, denne skribenten ikke unntatt. Ikke Regjeringen heller, for den saks skyld. Tross alle forsikringer om at klimasaken er vår største utfordring, er det Miljøverndepartementet som sitter tilbake med budsjett-svarteper i år. Hørte vi Much ado about nothing? LES HELE SAKEN HER