Back to basics

Jeg har tenkt. Personlig er jeg nemlig av den oppfatning at norsk julemat ikke er en forutsetning for en vellykket høytid, en oppfatning man imidlertid ikke vinner videre gehør for i husstanden for øvrig. Dermed må far til pers, med timers brasing over julekjelene, og alt er som det skal. Ikke dermed sagt at vi er bundet helt opp i tradisjonene, ikke i romjulen, iallfall.

I går aftes, for eksempel, kokkelerte man fajitas (disse lefsene, som til forveksling minner om sure vaskekluter, De vet), som, av hensyn til glutamatintolereanse (som det fins bøttevis av i allslags posemat – glutamat, altså, ikke intoleransen [skjønt gudene vet…]) i familien, måtte tilberedes fra grunnen og opp. Ingen meksikanske krydderblandinger her i gård, med andre ord. Men nå var det ikke det jeg ville frem til.

Selv om jeg egentlig skyr alle slags posebaserte sauser, er det ikke til å komme forbi at de har mye for seg, skal man rekke over både arbeid, oppvask, klesvask og barnestell. Av samme grunn må jeg vedgå at jeg grøssende tyr til posene, både titt og både ofte.

Hva er det egentlig med den forbannede glutamaten, som produsentene av prefabrikata så innstendig insisterer på? Kilder vil ha det til at glutamat er

Et naturlig stoff som finnes i tang, soyabønner, mais, hvetegluten og sukkerbeter. Det blir fremstilt kommersielt og er et fint, hvitt pulver som kjennes som MSG, også kalt det tredje krydder selv om det slett ikke er et krydder. Glutamat smaker lite selv, men har evnen til å fremheve smaken på matvarer. Produktet kan fremkalle allergireaksjoner.

Bruksområde: Mye brukt som næringsmiddeltilsetning, og erstatter ofte salt i det orientalske kjøkken.

Ifølge Aperitif.no, fremstilte den japanske professoren Kikunae Ikeda syntetisk glutamat alt i 1907.

[…]I laboratoriet isolerte Ikeda glutamat i form av krystaller for å lage et krydder eller en smaksforsterker til bruk i tilberedning av mat. Han laget MSG (monosodium glutamat) som var lett løselig i vann, og kunne oppbevares over lang tid. I tillegg ga dette produktet en kraftig smak av umami. MSG verken lukter eller smaker noe for seg selv, men er en ren smaksforsterker i mat…

Men så skriver Aperitif videre:

[…] Industrielt fremstilt glutamat kom i et kritisk søkelys da den kinesiskamerikanske Robert Man Kwok i 1968 tok opp det som senere fikk betegnelsen «kinesisk restaurant-syndrom», en allergisk reaksjon mot glutaminsyre som arter seg som følelsesløshet, kribling og kvelningsfornemmelser. Forskning på MSG ble satt i gang og raskt kunne det konstateres hjerneskade på unge forsøksdyr. Det advares derfor mot for stort inntak av matvarer som inneholder MSG blant barn og unge.

Hva verre er, er umamiens effekt på vin. Stoffet bidrar åpenbart til å gi vinen en metallisk smak. Hørt slikt…

Man skal naturligvis ikke undres over at næringen selv fremhever glutamatens positive egenskaper, men det tenker jeg vi tar med en klype av en helt annen substans.
Ting taler altså for at Petterson heretter er henvist til å fremstille samtlige av familiens måltider fra bunnen av. Akk og akk.

Butikk som vanlig

Nå får det jammen meg holde. I en ukes tid eller så, har jeg tviholdt på et arkaisk riksmål (hvori oppttatt ord som ikke engang lenger fins i Riksmålsordlisten), mest for den gode og gamle dualismens skyld. Intet føles så godt som å forfekte liberale tanker på et konservativt språk. Omtrent som å kjøre en Jaguar som er dekorert med diskrete SV-stickers.

Men det er slitsomt. Det holder det, sa Gundersen, det klarer seg med det. Butikk som vanlig.

Sprogteigen: Rock Bottom

Mikkes jul i Andeby er hinsides all tvil min to år gamle datters favoritt-DVD. I et av kapitlene er Donald den sentrale karakteren, men la meg komme til poenget. Vår gamle venn dummer seg ut i kjent stil, noe som avstedkommer denne beskyldningen fra Dolly:

Dette er et lavmål, selv for deg, Donald.

Jeg vet ikke hvorfor jeg bet meg merke i frasen. Kanskje fordi det lille avkommet trasker omkring og repeterer beskyldningen, blant mange flere. Under alle omstendigheter slo det meg at setningen, selv om dens sammensetning og syntaks er alminnelig, skurrer eftertrykkelig. For hva er det vel egentlig Dolly – og mange med henne – her sier?

Hvis vi kan fastslå at et lavmål estimeres i forhold til angjeldende person, altså at min verste prestasjon sannsynligvis ikke kan sidestilles med Albert Einsteins verste, er vi kommet et stykke på vei. Vi snakker altså utelukkende om mine lavmål.

Hvordan kan så et av mine lavmål være lavmål – selv for meg (as opposed to anybody else’s)?

Altså, jeg skjønner jo hvor Dolly vil. Med setningen antyder hun nok at Donald i det daglige begår lavmål på lavmål (noe som igjen setter substansen i forholdet deres i et spesielt lys), og at han med akkurat dette lavmålet overgår seg selv. Men setningen er og blir da like forbannet feil, er den ikke? Man har bare ett lavmål, men setningen ymter om en lavmåls-nivellering.

Det ville være utenomordentlig idiotisk av meg å bringe spørsmålet på banen, som kritikk av denne donaldsekvensen alene, men her snakker vi om en utbredt konstruksjon.

Eller… er dette simpelthen et lavmål? Selv for meg?

En ideologisk selvangivelse

I det siste har det oppstått en serie tilfeller, der jeg til min forundring har blitt oppfattet som temmelig venstrevridd. Det burde muligens ikke forbause, eftersom Aftenpostens valgomat i høst ville ha det til at RV var mitt parti. Vel, bevare oss…

I ungdommen var man et temmelig politisk dyr, med den ene foten (presumptivt ikke den venstre) trygt plantet i høyreenden av partiskalaen, parallelt med tett involvering i det anarkistiske miljøet på venstresiden. Jeg har bestandig ført det hele på kontoen for medfødt dualisme (man er da fisk) og et tvisyn, som for øvrig har vært til stor hjelp i det journalistiske virket.

Tross det ungdommelige engasjementet i politikken, har jeg de siste 22 årene fristet tilværelsen som partipolitisk og ideologisk frifant – om enn med spredte sprekker, når trangen ble for stor. Til glede, informasjon og eventuell forlystelse, for de som mener det hersker tvil om mitt ideologiske ståsted, avleveres hermed følgende kronologiske selvangivelse:

I 1972 kastet den ti år gamle Petterson seg ut i EEC/EF-debatten, som lokal rævedilter for det bergenske lokallaget av Europabevegelsen. Fem år senere meldte jeg meg inn i Unge Høyre, der jeg så vidt jeg husker innehadde et styreverv i Fana Unge Høyre, men ble efter to år temmelig demotivert av det absolutte fraværet av ideologi og egentlig politisk aktivitet. Dessforuten var man av den klare oppfatning at Høyre, og dets ytterst lyseblå ungdomsparti, var i dvaskeste laget, for en som svermet for liberalisme og annen slags frihetlig tenkning.

Fullstendig villedet av tanken på Fremskrittspartiet som bærer av slike idealer, gikk veien i 1979 til Fremskrittspartiets Ungdom, der jeg, efter noen år i lokal- og fylkeslagsstyrene (i tillegg til kommunale verv) forvillet meg inn i sentralstyret. Alt mens jeg leflet med anarkosyndikalister på ytterste venstre fløy, nettopp i den overbevisning at også de forfektet individets interesser. Noen av oss forsøkte sågar å blåse liv i en bergensredaksjon av Gateavisa – med ytterst tvilsomt hell.

Tross flere års indre opposisjon (mot fordomsfulle og rasistiske elementer i partiet), ble oppholdet mitt aller lengste innen partipolitikken. Antagelig på grunn av den plikt som fulgte allehånde verv, ble det 1982 før det simpelthen ble altfor belastende å være forbundet med Frp. Endel år senere så vi da også hvordan det gikk liberalistene, på Bolkesjø (også kjent som Dolkesjø).

Efter dette skydde yours truly alt som luktet av partipolitikk i elleve sammenhengende år. Inntil det igjen brygget opp til EF-strid.

Ved Stortingsvalget i 1993 gjorde jeg noe som delvis fylte meg med vemmelse, idet jeg ga min stemme til Arbeiderpartiet, i den tro at moder Gro ville være best skikket til å lose nasjonen inn i den europeiske folden. Det endte med et brakvalg for Senterpartiet, som hensatte Deres hengivne til en nær katatonisk tilstand. Efter en måneds usammenhengende babling, meldte jeg meg inn i Europabevegelsen, men begikk også et forholdsvis oppsiktsvekkende trekk, idet jeg samtidig sluttet meg til Senterpartiet, med den begrunnelse at intet demokratisk parti kan tillate seg å være uten dissens i et så viktig spørsmål.

Et særdeles lite gjennemtenkt trekk, spør De meg, men det var moro å se forskrekkelsen, som stod å lese i mine partifellers ansikter da jeg troppet opp på partimøter med diskret EU-pin i jakkeslaget. Jeg tok initiativ til etablering av et Europabevegelsen-lokallag for Oslos sydligste bydeler (Nordstrand, Søndre Nordstrand, Ekeberg-Bekkelaget, Lambertseter og Østensjø, som de vel het på den tiden). Det ble et mildest talt sinnssvakt år, men du verden så morsomt. Desto hårdere føltes også fallet den 28. november 1994. Ny måneds paralyse.

Engasjementet i Europabevegelsen involverte naturlig nok omgang med partiene, og jammen meg presterte ikke Nordstrand Høyre å hanke Petterson tilbake til utgangspunktet, akkurat i tide til å yte en skjerv til lokalvalget i ’95. Valgvaken i Høyre Hus var en selsom tildragelse, og skal jeg nå først være oppriktig, syntes jeg nok at analysen av 1978 fortsatt så ut til å holde stikk. Det ble med andre ord med den valgkampen. For alt hva jeg vet, er jeg fortsatt Høyre-medlem. I alle fall har jeg ingen klar erindring av noen utmeldelse. Dessuten var jeg fortsatt så pass involvert i Europabevegelsen, at jeg det påfølgende året lot meg forlede til å akseptere ledervervet i Oslo fylkeslag. Men De vet hvordan det er: gi dem lillefingeren, og vink farvel til resten av lanken.

Siden har jeg forlystet meg som ideologisk fritenker. Til syvende og sist betyr ens politiske ståsted likevel fint lite. De som måtte tro at vår hverdag styres av demokratiske beslutninger, må gjerne få leve i villfarelsen. Dersom det utsagnet kom fra en demokrat, ville det nok være riktig å kalle det en mishagsytring, men jeg hører til dem som mener at vår hverdag er for viktig til at vi kan la politikerne og ”folket” fatte beslutninger som virker inn på den. Man er derfor ytterst tilfreds med at det er markedskreftene, ikke ”folkestyret”, som rår.

Uten at man dermed går av veien for en god diskusjon.

Det var det jeg hadde om den politiske sneen som falt i fjor. Klokere? Jeg trodde heller ikke det.

God Jul

Kjære leser. Jeg beklager at jeg har vært alt annet enn meddelsom i det siste. Hendene har vært fulle av helt andre ting.

Men nu akter jeg å gi meg julen fullstendig i vold. Jeg ser ikke bort fra at den blir så til de grader fredfull at det blir rikelig anledning til refleksjoner, som utmerket godt kan komme til å manifestere seg her.

I mellemtiden ønsker jeg Dem og Deres en riktig God Jul.

En privat julenøtt

Hva heter ”spisebord” på nynorsk? Noen som vet? Tilgi at spørsmålet gjør meg lettere lattermild. Ja, for De forstår nok hvorfor.

Hvorom alt og intet, er jeg forgiftet med et nynorskforkjempende fruentimmer, som ovenikjøpet har redigert et nettsted for nynorskungdom. Jeg konsulterte henne nyss, men konepone ble altså – som rimelig er – svar skyldig.

Man er med andre ord henvist til de kunnskapsrike bloggeskarer. Opplys meg, s’il vous plait.

KATEGORI: Innfall

Når insitamentene forsvinner

For inntil en uke siden skrev et knippe bloggere, som for øvrig erklærte konkurranseelementet helt irrelevant, så blekket skvatt. Så ble Gullbloggen 2005 kåret*, og temperatur og bloggefrekvens falt drastisk. Uforvarende og momentant. Er det ikke rart?

*Her kunne jeg ha skrevet «utdelt», for selve prisens navn er vitterlig Gullbloggen 2005, men jeg har valgt å anse vinnerbloggen for Gullbloggen. Ordvalg derav.

KATEGORI: Blogging

Falsk alarm

For en måned siden lå det an til at en våt drøm man har pleiet fra barnsben av siden tenårene, omsider skulle realiseres.

Her er hva den koker ned til.

Hørte jeg ”Dream on”?

CITATION DU JOUR:
Editor: a person employed by a newspaper, whose business it is to separate the wheat from the chaff, and to see that the chaff is printed.
– Elbert Hubbard (1856 – 1915)

KATEGORI: Media

Anonymitet nochmal

For et par måneder siden var jeg innom problemene Grete Faremo møtte etter sin gjesteopptreden i det private næringsliv. Det ble som kjent ingen statsrådpost på damen. Problemet har vanligvis vært det motsatte, nemlig at politiske (eller andre) meninger er til hinder for en karriere i arbeidslivet, et kompleks som den siste uken er blitt ytterligere aktualisert gjennom den tidvis opphetede anonymitetsdebatten i vårt hjemlige bloggeunivers.

Når man ser på bakteppet av oppsigelser, reprimander og karrierestagnasjon i kjølvannet av blogging eller andre former for holdningsuttrykk, skal man ikke undres over at svært mange tyr til anonymitetens slør når de begir seg ut i bloggeland. Noen kjappe eksempler:

• Ber sjefer sjekke bloggene (Dagens it, 05.12.2005)
• Personal blog can cost you a job (Seattle Post Intelligencer, 28.11.2005)
• Sparkad för sina åsikter (Sydsvenskan, 16.10.2005)
• Blogger fikk sparken (IT-avisen, 25.07.2005)
• Net gains (The Guardian, 16.02.2005)
• Google-blogger fikk sparken (Dagbladet.no, 09.02.2005)

Og hvem husker ikke Ellen Simonetti, som mistet flyvertinnejobben for denne bloggposten?

Men bevares, det fins også eksempler på det motsatte:

• Fikk jobb gjennom blogg (Dagbladet.no, 29.11.2005)

Det virkelig bekymringsfulle er imidlertid at alle de som forkaster Nazi-Tysklands praktisering av Berufsverbot (jeg vil tro det omfatter samtlige av oss), ikke har problemer med å utestenge annerledestenkende fra arbeidslivet, i det minste har vi ingen problemer med å bidra til å hemme deres karriere. Men er det virkelig ingen som evner å se at det i praksis ikke er forskjell på nazistenes Berufsverbot og på de kjepper vi i dag stikker i annerledestenkendes hjul?

Mens Petter Nome får sparken for å være mot krigen i Irak, er det helt greit at Bård Tufte Johansen annonserer for hippe boliger. Hva gjør dette for NRKs omdømme,

spurte Trond Gram i Propaganda forleden år, og er inne på noe. Kommersielle feilskjær tar man ikke på vei for, selv i ærverdige Krinken. Kontroversielle(?) holdninger, derimot… Nåja, holdninger overhodet, muligens.

At vi lever i en avideologisert samtid, synes for lengst opplest og vedtatt, men at holdninger overhodet skal virke hemmende for engasjerte samfunnsborgere, er vel å tøye strikken en smule.

Sett i lys av alt dette, er det ikke så vanskelig å forstå mange bloggeres behov for å skrive under dekke av fingert identitet. Spørsmålet er bare; burde man like godt la det hele være? Helt redelig er det jo tross alt ikke. På den annen side er det for mange eneste alternativ til å la seg kneble. Med mindre man finner det passe kurant å la seg sparkes, stagneres eller degraderes.

Men hvor er debatten om riktigheten av at storsamfunnet tyr til nazistiske virkemidler?

CITATION DU JOUR:
I don’t want any yes-men around me. I want everybody to tell me the truth even if it costs them their jobs.
– Samuel Goldwyn (1882 – 1974)

KATEGORI: Blogging

Ut av skapet

Det blir mye såkalt metablogging her for tiden, men det er visst voldsomt i vinden nå om dagen.

Polemikk er ikke min sterke side, det vil si at jeg er for makelig anlagt til å diskutere alskens emner, mens regulært munnhuggeri gjør meg direkte sliten. Av samme grunn har jeg forsøkt å ”hemmeligholde” egen blogg, dog uten hjelp av aktive tiltak. På den måten har jeg maktet å holde antallet innsendte kommentarer på et komfortabelt minimum.

Nå tas det til orde for å gjøre slutt på ”hemmeligholdet”. Som det fremgår av Anonymous’ kommentar her, foreligger et krav om at jeg ”reklamerer for denne bloggen”.

Hva kan jeg si? Det har vært vidunderlig ikke å måtte forholde seg til besøkende (og polemikken som uvegerlig følger derav), men jeg begynner virkelig å føle presset, om enn bare fra en.

Tolk meg nå for Guds skyld ikke slik at det oppfattes som et folkekrav. En skarve person utgjør ingenlunde noe press verdt å nevne. Det er snarere implikasjonene av Anonymous’ beskyldninger som motiverer. Jeg gjør med dette slutt på bloggens obskure tilværelse – uten dermed å intensivere bloggefrekvensen (tiltaket gir meg ikke uten videre mer disponibel tid).

En nødvendig tilføyelse: Det er min alminnelige oppfatning at kun de som virkelig har noe nyttig å bringe til torgs, bør reklamere for bloggene sine. Dem fins det altfor få av, og i det norske ”markedet” kommer jeg sant å si ikke på noen.

Det ligger i sakens natur at jeg også anser egen blogg fullkomment unyttig, men takket være nevnte utfordring, føyer jeg meg til rekken av allment tilgjengelige og absolutt overflødige blogger. Jeg håper utfordreren har en god forklaring på at det bør være slik.

KATEGORI: Blogging