Forestill Dem Døden…

… med kledelig, bekymret og rynket panne:

Fortsett som dere stevner, Dagbladet, og dere har snart belegg for eventuelle påstander om å være landets morsomste avis.

Feige borgerjournalister

De såkalte midtstrømsmediene har fått hard medfart i den norske bloggosfæren. Det er tydelig at tiltroen til den etablerte pressen befinner seg langt nede på skalaen et sted. Samtidig har vi sett at mange bloggere mener seg i besittelse av de kriteriene som kvalifiserer for betegnelsen borgerjournalist. Men hva skjer når vi lanserer en nettavis for borgerjournalister? Samtlige får kalde føtter.

Borgerjournalistene.org ble lansert forsiktig via Borgerjournalistikk-bloggen i går kveld, da katta slapp ut av sekken på Bloggrevyen og Bloggarkivet. ”Denne muligheten har de nok ventet lenge på, så store som de har vært i respektive munner,” tenkte vi. Men faktum forblir at ikke én så langt har funnet det opportunt å registrere seg som journalist.

Much ado about nothing?

For det har ikke vært grenser for hvilken omkalfatring mediene nå står overfor, skal vi tro både bloggere og teknologientusiastiske kommentatorer i den etablerte pressen. Men så koker det altså ned til en pen slamp skrik og et fingerbøl ull.

Vi er kanskje ikke så tøffe på trynet når det kommer til stykket, der vi eplekjekt brisker oss i tilnærmet lukkede fora, som bloggeby nå engang er. Skjønt det er underlig at Norge skiller seg vesentlig fra den øvrige verden, der for eksempel OhmyNews skilter med 41.000 registrerte borgerjournalister, mens danske Flix til enhver tid har cirka 100 artikler ”på vent”.

I Norge derimot, har det altså ikke meldt seg én borgerjournalist. Det gir grunnlag for revurdering av situasjonen. Rett nok hadde vi ikke ventet nedrente dører, men er altså alt snakket om borgerjournalistiske kvaliteter der ute tomsnakk og internt kjekkaseri?

Man må kunne se opp til en president. Sånn er det bare.

Jeg er for øyeblikket ikke så opptatt av om George W. Bush junior står for en god politikk eller ei. Jeg nøyer meg med å fastslå at han aldri omgir seg med høyere personer [enn seg selv] under forskjellige medieopptredener.

Nå er jo ikke presidenten en høy mann, så det må være noe av et kunststykke. Men så er det jo heller ingen grenser for hva en skammel her, et podium der – og kan hende en grop for hver av de hosstående – kan utrette for ethvert selvbilde eller -portrett. Ikke bare presidenters.

Det var igrunn alt.